Skatter skjult i mørket: Om å bli båret i bønn

Så er det min tur. Telefonen som ringer. En jeg er glad i som er akutt syk, innlagt, ligger på overvåkning, på sykehus, hvilket sykehus, hvordan kommer man dit, hvem må jeg ringe til, hva skal jeg si, hvor kan jeg få mer informasjon. Jeg googler med ene hånda, ringer familien og orienterer, de nærmeste først, de som må vite, de andre får vente. Og jeg sender meldinger; please pray, vær med å be.

Jeg er pent kledd når jeg kommer opp på sykehuset, jeg vet ikke hvorfor, kunne jeg ikke løpt ut i gammelgenseren og slitte sko, nei, ikke nå, ikke det. Jeg spør meg for i resepsjonen, forbi apoteket, opp til fjerde.

Ledningene er det første som er fremmed, ansiktsfargen som skifter, blussende, så rolig, så skyggevis skiftende i et ansikt som vanligvis er stødig og ikke har slike hudendringer.