Skatter skjult i mørket: Om å bli båret i bønn

Så er det min tur. Telefonen som ringer. En jeg er glad i som er akutt syk, innlagt, ligger på overvåkning, på sykehus, hvilket sykehus, hvordan kommer man dit, hvem må jeg ringe til, hva skal jeg si, hvor kan jeg få mer informasjon. Jeg googler med ene hånda, ringer familien og orienterer, de nærmeste først, de som må vite, de andre får vente. Og jeg sender meldinger; please pray, vær med å be.

Jeg er pent kledd når jeg kommer opp på sykehuset, jeg vet ikke hvorfor, kunne jeg ikke løpt ut i gammelgenseren og slitte sko, nei, ikke nå, ikke det. Jeg spør meg for i resepsjonen, forbi apoteket, opp til fjerde.

Ledningene er det første som er fremmed, ansiktsfargen som skifter, blussende, så rolig, så skyggevis skiftende i et ansikt som vanligvis er stødig og ikke har slike hudendringer.

Nye begynnelser og en gammel livsfortelling

Jeg er ikke helt meg, jeg har null indre «white noise», jeg har ingen ytre støy heller, jeg er praktisk, jeg er optimistisk, jeg får denne lavmælte stemmen som passer i sykehusstillheten. Jeg skrur opp volumet på humoren, vi ler litt, hva ler man av på et sykehus, jo, latter er likevel fint.

Jeg ser meg rundt, legger merke til den kjedelige kunsten, men jeg ser også et bilde av … engler på veggen i korridoren?

Det er først når jeg går ut i vinterkulda og forsøker å finne ut av parkeringsreglene at jeg kjenner hvor vondt jeg har i ryggen. En slags knipetang som sitter i korsryggen og har samlet opp all støyen i meg, det lille feltet i ryggen skriker, men er uten lyd utenfor kroppen min.

Parkeringsplasser utenfor sykehus er et underlig sted. De som går, ser på de som kommer.

Jeg kjører forsiktig hjem, tar svingene uten store utslag, snur bilen før jeg parkerer hjemme, slik at jeg kan komme raskt av gårde om jeg må.

Dagene blir fylt av disse nye vanene, legge fram veske med litt jeg trenger om jeg får en telefon i natt, må av sted. Telefonen med varslinger aktivert, den svarte skjermflata sover mørk i natta som er full av … fred?

Jeg oppdager at jeg står opp til rom som allerede er fylt. Ikke av møbler, ikke av matlukt eller vaskemiddelduft. Nei, jeg står opp til et slags nærvær selv i tomt hjem.

Kjøleskapet mumler litt, ventilatoren suser et jevnt drag, det klukker så vidt i kjøkkenkranen. Men det er ikke dette som er stillheten. Det er en annen type stillhet.

Jeg har skrevet bøker i tjue år og jeg finner likevel ikke helt fram til beskrivelsen av dette.

Kanskje det er fordi vi ikke helt har begreper eller kjente kategorier som passer.

Jeg tenker at det nærmeste jeg kommer er en indre forestilling om Jesajas ord om skatter skjult i mørket. Hva slags mørke? Ordene tar meg til forestillingen om et annet landskap, et mørke som er lyst, steiner som ikke er kalde, men varmt og lavt glødende i mørket, i et landskap jeg hittil ikke helt har sett og som heller ikke lar seg se helt nå, det er heller en fornemmelse av at det må være slik det er å bli båret i bønn.

En annen tanke:

Jeg tror det jeg forsøker å beskrive også er følelsen av hender som holder, selv om bare kaffekoppen fysisk berører hånda mi.

Ventetida vår i år

Jeg tenker på de som er med å be, jeg vet ikke hvor mye de ber, hvor ofte de ber, hvor grundig de ber, men noe skjer rundt meg og i meg.

Ryggen har sluttet å rope.

Jeg har sluttet med tankekjør og hit og dit-tanker.

Og det pussige er at jeg selv ber ikke så mye. Det er heller som om bønnen er løftet ut av hendene mine og holdes av andre. Jeg går litt forundret gjennom dagene, jeg trenger ikke mine egne ord for å be, jeg kjenner at bønnen allerede er.

Og dette er noe som ikke lar seg forklare helt, men det lar seg definitivt erfare.

Det å våkne med kroppen likevel full av søvn, med kraft nok til å gå gjennom dagen med små skritt, ingen store bevegelser, ingen kraftanstrengelser utenom det jeg trenger for å løse det jeg må løse. Og midt i alt dette, hender som holder, landskap uten støy, men med varme og lys, humor skrudd på et lavt, mildt volum, jeg kan smile for meg selv.

Det er ingenting som skulle tilsi at jeg selv kan skape en slik fred i meg selv, men jeg erfarer at freden er der.

Jeg deler disse erfaringene fordi slike hendelser skjer mange og vi snakker noen ganger om «å bli båret i bønn», «bønn hjelper», «Gud går med», men hva mener vi egentlig?

Ja, i hvert fall dette, for min del. Da det ble min tur.