Skilsmissebarna betaler prisen

Så har forskerne også funnet ut det som mange har sagt lenge: Barna betaler prisen for foreldrenes skilsmisser. De tør bare ikke si det, av frykt for å gjøre vondt verre.

At konflikter innad i en familie og ekteskap er krev­ende og vonde for de involverte, skal de ikke være tvil om. Vi skal derfor passe oss for å komme med en fordømmende holdning overfor de som ikke klarer å leve i ekteskapet. Dessverre er det slik at alt for mange ekteskap ryker i Norge, omtrent 10.000 i året.

«Skilsmisser rammer barn langt inn i voksenlivet», skriver Sissel Gran i et essay i Morgenbladet denne uken. Forfatteren og samlivsterapeuten kritiserer politikere og media for å ikke ville diskutere hvem som faktisk betaler prisen for de mange skilsmissene i Norge.

«Vi lever i en skilsmissekultur og det burde vi ta konsekvensene av. Barns emosjonelle baser kommer til å bli torpedert og restruktrurert i overskuelig fremtid. Vi må aksjonere, høre mer på barn og unge, tåle ubehagelige forskningsfunn og legge bedre til rette for både gode familieliv og parforhold og bedre samlivsbrudd», skriver Sissel Gran.

Det er ikke uvanlig å høre foreldre beskrive at barna takler et samlivsbrudd «veldig bra». Det Gran og andre forskere nå er kommet frem til, er at barna i større grad holder tett om problemene. Høyskolelektor Hilde Egge forteller til Vårt Land at mange barn synes det er vanskelig å snakke om en skilsmisse, og de tror de er alene om å ha det vanskelig. Sissel Gran beskriver et samlivsbrudd som at barnet opplever at familien dør.

For mens voksne som går fra hverandre kan finne ny tilhørighet, vil barna alltid være knyttet til sine foreldre og mange barn forteller om en intens følelse av hjemløshet.

Først av alt må samfunnet gjøre en større innsats for å forebygge samlivsbrudd. Vi tror ikke at så mange egentlig ønsker å gå fra hverandre, men at problemene er blitt så store at de ikke ser noen annen utvei. De fleste startet jo samlivet frivillig og ønsker også å fortsette. Da er det rom for å gi hjelp og støtte til at ektepar kan fortsette i et forpliktende samliv.

Men når håpet er ute, er det viktig å være klar over at prisen barna betaler, er større enn den man tidligere har vært klar over. I alle fall det man tilsynelatende har vært klar over.

Vi hilser derfor all forskning som kan gi oss kompetanse på skilsmissens konsekvenser velkommen. Barns fremtid og oppvekst er ikke egnet for eksperimenter. Når omlag 10.000 ekteskap går i oppløsning i året, opplever store deler av barnekullene en skilsmisse. Dette må det forskes mer på.

Vi etterlyser også bedre tiltak for å ta vare på disse barna. Samtalegrupper er et av tiltakene som har vist seg å være effektivt, men det er sikkert også mange andre måter å hjelpe barna på. Vi vil nesten si «heldigvis» til at barneministeren nå flytter ut av regjeringskontorene. Hun har ikke vist spesielt stor interesse for å se på skilsmissebarnas sak.

Disse barna bør ha stort fokus når vi nå får en ny barneminister. Vi håper det blir en politisk vilje til å støtte skilsmissebarna bedre. Og aller best gjøres det nok ved å styrke ekteskapene, slik at skilsmisser forebygges.