Skilsmisseopprøret som lar vente på seg

Det er mange år siden psykologen Sissel Gran etterlyste et skilsmisseopprør. Hun så for seg at det ville komme en protest fra ungdommer og unge voksne som lever med konsekvensene av foreldrenes skilsmisse.

Opprøret lar vente på seg. Det forundrer henne. «Det er fortsatt stille. Forbausende stille», sier Gran til Dagen.

Det manglende opprøret skulle kanskje forundre flere enn henne, for konsekvensene for skilsmissebarna kan være store og langvarige. Og barna er mange. Statistikken viser at rundt 40 prosent av norske ektepar går fra hverandre. Blant samboere er tallet enda høyere.

Samtidig må det presiseres at noen kan oppleve det som en lettelse at mor og far skiller lag, når det har vært langvarig ufred i hjemmet.

Like fullt er belastningen på barna ved skilsmisse en elefant i rommet. Det er et stort tema, som berører enkeltmennesker og samfunnet, men som det snakkes forunderlig lite om.

Bak skilsmissestatistikken finner vi barn som sørger fordi familien, slik de kjente den, gikk i stykker. Vi finner barn som blir kasteballer mellom foreldre i konflikt, og barn som må flytte og rives opp fra familie og venner.

En undersøkelse gjort ved Høgskulen på Vestlandet i 2019 konkluderte med at foreldrenes separasjon og det å bo i to hjem er stressende for de fleste barn. Det kan også påvirke helsen deres som voksne.

Videre kan en spørre seg hvor stor rolle skilsmissene spiller når barn strever i skolen, når ungdom strever med psykisk helse, når unge voksne vegrer seg mot å binde seg og det i dag er flere single enn noen gang. Eller hvilke økonomiske konsekvenser det får når flere barn vokser opp med eneforsørgere. For ikke å glemme kostnadene for samfunnet ved sykmeldinger etter konfliktfylte brudd.

I enda større grad burde det høye antall skilsmisser og samlivsbrudd defineres som et samfunnsproblem og tiltak bli satt inn som sto i forhold til alvoret. Når dette ikke gjøres, kan det være fordi temaet er vondt og komplisert. Men også fordi mange i foreldre- og besteforeldregenerasjonen på sett og vis er inhabile. Mange er selv skilt. Og det ligger en beskyttelse i å fortelle seg selv at dette går greit i våre dager. At skilsmisser er blitt så vanlig at det ikke er noen stor sak lenger.

En annen forklaring på den forbausende stillheten kan være at skilsmissebarna selv vegrer seg for å protestere. De er redd for å legge ekstra stein til foreldrenes byrde ved å snakke om hva samlivsbruddet kostet dem, og de føler gjerne et stort ansvar for at foreldrene skal ha det bra.

«Jeg har følt ansvar for deres lykke,» skriver Ida Christensen i sin nye bok «Skilsmissebarn». Hun tror ikke at krisene knyttet til skilsmisser nødvendigvis er blitt nedtonet bevisst. «Men det er ubehagelig for alle å snakke om dette», sier hun til Dagen.

I boken setter hun likevel ærlig ord på konsekvensene. Hun skriver blant annet om følelsen av emosjonelt ansvar for foreldrene og egen tvil knyttet til ekteskap og barn, og videre om lojalitetskonflikter, hjemløshet og en vedvarende usikkerhet om en er til bry. «Skilsmissen går ikke over, den avsluttes aldri helt», konkluderer hun.

At konsekvensene er store, bekrefter også Marianne Hordnes (40). Hun var tenåring da foreldrene gikk fra hverandre og opplevde det som et sjokk. «Konsekvensene av en skilsmisse forsvinner ikke», sier hun til Dagen 25 år senere.

Dette er også erfaringen til Sissel Gran, som foruten å være psykolog også er samlivsterapeut og forfatter. Hun sier til Dagen at det kan ta tid for mange unge å forsone seg med at flokken deres sprakk. Mange tar skilsmissen med seg videre i livet.

At skilsmisser er vanlig er ingen unnskyldning for å tenke smått om det. At det er så vanlig, at tallene er skyhøye og at så mange rammes, skulle tvert i mot utløse alarm. Det burde få menigheter, organisasjoner og politikere til å handle for familienes, barnas og folkehelsens skyld. Som samfunn må vi gjøre det vi kan for å forebygge brudd, for å støtte familier som strever og for å følge opp barn som sliter etter foreldrenes skilsmisse.