Skolegudstjenester og kirkeasyl
Den nye regjeringserklæringen inneholder to setninger om bruken av kirkerommet. Den ene er gledelig, den andre beklagelig.
Skolegudstjenester, særlig knyttet til julehøytiden, har vært en kilde til uro i mange år. Ordningen har blitt utsatt for kraftig kritikk fra flere hold. Human-Etisk Forbund har befunnet seg i en nærmest kontinuerlig tilstand av harnisk over at norske skolelever får et tilbud om å gå i kirken.
Nå sist var det Barneombudetsom engasjerte seg for å få en slutt på gudstjenestene. Hennes kamp for å ta fra barn en rettighet til å delta på et frivillig arrangement, kan kanskje tyde på at ombudet har litt for lite å gjøre for tiden.
Annonse
Signalene fra den sittende regjeringen om hvilke regler som gjelder har i tillegg vært ganske uklare. Da er det ikke så merkelig at rektorer rundt omkring har blitt redde for å trå feil i det som fremstår som et religiøst minefelt.
Det er derfor veldig gledelig - og på høy tid - at det nå kommer en skikkelig politisk opprydding i spørsmålet om skolegudstjenestene. Og det er bra at avklaringen kommer på et så høyt nivå som den nå gjør: I den politiske plattformen som den nye regjeringen legger til grunn for sitt samarbeid.
«Regjeringen vil stille seg positiv til at skoler deltar i religiøse seremonier, som for eksempel skolegudstjenester, i forbindelse med høytidene», heter det i dokumentet som Erna Solberg og Siv Jensen la frem på Sundvollen mandag kveld. I erklæringen legges det også vekt på at det skal finnes fritaksordninger og at avgjørelsene skal tas lokalt.
Dermed har rektorer og skoleledere fått et viktig signal om at de har støtte fra øverste hold dersom de vil tilby elevene å delta i en gudstjeneste.
Like fornøyd er vi ikke med setningen som kommer like etter formuleringen om skolegudstjenesten. Den handler om kirkeasylet og lyder slik:
«Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl.»
Heller ikke vi mener at kirkeasyl er noen god løsning på de dilemmaene som asyl- og flyktningpolitikken av og til stiller oss ovenfor. Men prinsippet om at kirkerommet er et fristed der ordensmakten ikke kan trampe inn og pågripe fortvilte personer som har søkt tilflukt der, er likevel helt grunnleggende. Dette er en lang tradisjon i norsk kirkerett og vi tror ikke den nye regjeringen gjør klokt i å endre på dette.
Det store spørsmålet er dessuten hvordan de praktisk har tenkt å gjennomføre kirkeasylvedtaket sitt.
Annonse
Så langt vi kan se, har de to muligheter. De har det til felles at begge er helt uholdbare.
Enten må de beordre politiet til å ta seg inn i kirkerommet mot presten/pastorens og menighetens vilje. Det vil være et alvorlig brudd mot den kirkefreden vi har hatt i flere hundre år i Norge.
Alternativt kan de pålegge de ulike trossamfunnene å holde dørene stengt for mennesker på flukt. Det alternativet representerer i sin tur en svært problematisk statlig overstyring av trossamfunn.
Dette er et område der staten bør overlate de etiske avveiningene til de menighetene som velger å gi husrom til fortvilte mennesker.
