Debatt
Skotsk «sannhetsvitne» i musikkdebatten?
I sitt innlegg 12.07. slår Saxe fast at det «i aller høyeste grad» er diskutabelt om Luthers syn på musikken viderefører «det tradisjonelle kristne kunstsynet». Denne oppfatning bygger Saxe på en artikkel om Luthers musikkmetafysikk av James W. Crockford i «Schottish Journal of Theology».
Etter å ha lest artikkelen må selv den som er relativt godt kjente i det «landskapet» som belyses, erkjenne at det faktisk var svært krevende å kjenne seg igjen.
Annonse
Noe av årsaken ligger nok i at Crockford vel tilhører den reformerte kirke. Denne kirken har jo helt siden reformasjonstida tenkt fundamentalt annerledes om musikken enn den lutherske. De reformerte – i motsetning til de lutherske – avviser nemlig at noe materielt eller fysisk kan være uttrykk for og formidler av det guddommelige eller åndelige, det kan i beste fall symbolisere det åndelige (jf. reformert sakramentsoppfatning).
Som fysisk fenomen, dvs. lyd, er derfor heller ikke musikken uttrykk for noe guddommelig, dvs. en åndelig realitet. Slik sett er musikken kun et uttrykk for og formidler av det naturlig menneskelige, altså det sjelelig-legemlige. Det tok Zwingli konsekvensen av og avviste all bruk av musikk i kirken siden det som ikke er en åndelig virkelighet, ville være et fremmedelement og kun virke forstyrrende i gudstjenesten.
Luther derimot mente at man burde ta i bruk den edle musikken i gudstjenesten i stort omfang, siden den – den edle musikken altså – er en realisering av Guds vilje med musikken og som sådan uttrykk for og formidler av det guddommelige.
Det lar seg neppe bortforklare at artikkelen i ikke liten grad presenterer Luthers musikkoppfatning sett gjennom sterkt reformerte briller. Og i dette perspektiv er det selvfølgelig i «aller høyeste grad diskutabelt», som Saxe hevder, om Luthers musikksyn viderefører «det tradisjonelle kristne kunstsynet». Men det skyldes at det er en endimensjonal Luther iført «reformerte gevanter» artikkelen presenterer oss for.
En Luther som i stor grad retter sin interesse mot musikken som menneskelig uttrykk, dvs. som fysisk fenomen (som altså ifølge reformert oppfatning ikke kan være bærer/formidler av åndelig virkelighet); en som ikke bygger bedømmelsen av musikken, dens evne og hensikt, på overordnede, abstrakte prinsipper hinsides det sanselige, men som overlater til mennesket selv å bedømme musikken på grunnlag av sanselig behag.
Denne tilnærming til musikken, hvor mennesket blir både kilde, mål og målestokk for musikken, følger jo av seg selv som en konsekvens av den reformerte musikkoppfatning. Derfor er det ifølge denne oppfatning menneskets gudgitte kall gjennom sjelelig-legemlig styrt musisk aktivitet, hvor den sanselig behag blir målestokken, å fullbyrde musikkens potensial.
Med den «originale Luther» derimot, stiller saken seg helt annerledes. For ham var den edle musikken Guds nest største gave til menneskene etter evangeliet, som musikken derfor også er nært knyttet til. Den er en Guds gode ordning som – når den virkeliggjøres i pakt med hans vilje med den – er med på å holde verden oppe og hindre kaos – også på musikkens område.
Artikkelen legger stor vekt på Luthers forord til Georg Rhaus sangbok «Liflige samklanger». Siste avsnitt av forordet tar derimot ikke artikkelen for seg, dvs. der Luther slår fast at vi kan gjenkjenne Skaperen i den edle og helsebringende musikken, men hvor det samtidig også advares mot «de fordervede sjelene» som «djevelen (…) røsker med seg» slik at de misbruker musikken til å føre krig mot naturen og til å dyrke Guds fiende. – En musikkmetafysikk med rom både for edel, helsebringende guddommelige musikk på den ene siden, men på den andre siden demonisk musikk realisert på tvers av naturen, passer åpenbart ikke inn i vår tid. Men for Luther passet den!
Annonse
Vi har tilgjengelig på norsk langt mer omfattende og – ikke minst – lødig behandling av det som er temaet i den skotske artikkelen, nemlig i Ove Kr. Sundberg: «Musikktenkningens historie I og II».
