Skriftforståelse er ikke et privat prosjekt
Arnfinn Eng anfekter alvoret i endringen i læren om ekteskapet i de liberale, vestlige kirkene og bærer håp om at dette radikale teologiske og samfunnsmessige prosjektet ikke skal splitte. Det ønsket kommer for seint.
Splittelsen er et dypt faktum.
Fra sitt tilhold i USA kan Arnfinn Eng spørre hva som gjør at Evangelical Lutheran Church of America (ELCA) siden sitt liberale vedtak om likekjønnede samlivsforhold i 2009 har mistet 1,1 millioner medlemmer og 1100 menigheter til nye kirker som North America Lutheran Church og Lutheran Churches in Mission for Christ.
Annonse
Eller vi kan unders på hvorfor Mekane Yesus-kirken i Etiopia, verdens største og hurtigst voksende lutherske kirke, har brutt all kontakt med den svært liberale og hurtig minkende Svenska Kyrkan.
Sekulært preget teologi i vest har klart å kjøre en splittelsens kile i de fleste protestantiske kirkesamfunn. Heldigvis reiser kirker i sør seg som åndelige ledere og vitner mot denne utviklingen, også det i de fleste kirkesamfunn.
Eng påberoper seg det lutherske skriftprinsippet som i hans variant er blitt til den enkelte private samvittighets lesing og tolkning. Det høres ut som et privatiseringsprosjekt i lesing av Bibelen som er langt fra reformasjonens hensikt og føringer.
Luthers vekt på Bibelen til folkemålet var ikke et prosjekt i den moderne individualismes tjeneste, men et forsøk på å gi hele den troende menighet del i lesingen av Skriften og den rikdommen i evangeliet som Skriften i sin klarhet lar stråle fram for oss.
I dette var det maktpåliggende for reformatorene at vi leser Skriften sammen med de troende både i et historisk og et aktuelt perspektiv. Derfor la de vekt på oldkirkens forståelse av Skriften, og på gudstjenestens fellesskap om Guds ord. Skriften måtte i menighetens og de troendes hender på deres eget språk, fordi «Guds ord skal stille opp trosartikler, ellers ingen, heller ikke engler».
Dette er faktisk noe annet enn at kirkens lære skal styres av «den enkeltes selvstendige tolkning av Bibelen». Skriftens ord kan ikke avgjøres av hva den måtte si for meg.
En lesing av Bibelen sammen med de troende til alle tider, og sammen med den verdensvide kirke i dag, er en kraftig utfordring til et postmoderne prosjekt der leserens kontekst overstyrer den faktiske teksten.
Skriften kan, og slik må det være med det ordet som åpenbarer den uutgrunnelige Gud for oss, være vanskelig å forstå. Den kan derfor tolkes ulikt, men den sier ikke hva som helst. Et reformatorisk hovedpunkt var å forstå Skriftens lære ut fra den likeframme mening. Det er et godt startpunkt.
Annonse
Når det gjelder den eksegetiske situasjonen, er forståelsen av tekstene om homoseksuelle handlinger rimelig avklart, ikke minst slik førsteamanuensis Bjørn Helge Sandvei grundig og gjentatte ganger har dokumentert.
Professor Halvor Moxnes var prisverdig klar på dette allerede i innstilling til bispemøtet om dette i 1995. NT er entydig i sin avvisning, sier Moxnes. Derimot trenger ikke vi å være bundet av det Jesu apostel lærer. Derfor konkluderer han med å være uenig med NT. Privat er det en ærlig sak, men kirkelig er det utålelig.
Eng synes å mene at det er «i aller høyeste grad ugyldig» å hevde at ulik lære i spørsmål om likekjønnet samliv splitter kirken, og han ber oss være samlet om «å forkynne evangeliet til stadig nye generasjoner».
Det siste er naturligvis helt sentralt, men i den grad disse to synspunktene henger sammen, må jeg melde pass. I kristen forkynnelse, ikke minst av det lutherske lov og evangelium, vil det være avgjørende at vi lærer og forkynner slik at også nye generasjoner får et møte med Gud, som leder til å vende om fra synden.
Der har vi ikke råd til å svikte.
