Skuffende fra biskopene

I forrige uke meldte Vårt Land at Oslo-biskop Kari Veiteberg på generelt grunnlag åpner for å ordinere prester som lever i samboerskap. Dette er i strid med Bispemøtets uttalelse fra så sent som i 2017.

I tidligere tider ville antakelig en slik nyhet har vakt sterke reaksjoner, og sinne mot biskopen. Nå er antakelig et ord som resignasjon mer nærliggende. Én ting er det rent formelle: Det er påfallende hvordan en biskop helt uten blygsel trosser Bispemøtets eget vedtak så lenge utviklingen går i liberal retning.

Det er like påfallende hvor ukontroversielt det ser ut til å være i kollegiet. Dette ble bekreftet av fellesuttalelsen som preses Olav Fykse Tveit formidlet til Vårt Land fredag.

Den norske kirke fremholder ekteskapet som den gudgitte rammen for samliv. Det å være prest er noe annet enn å være offentlig tjenesteperson i sin alminnelighet. Det er ikke bare et spørsmål om formell kompetanse, det er også et åndelig ansvar. Den kristne kirke har gjennom hele sin historie lagt ekteskapets troskapsløfter til grunn som utgangspunkt for det samlivet kirken kan velsigne.

Men dette betyr visst ikke så mye for biskopen i Oslo, for det er ikke lenger så vanlig at norske teologistudenter avstår fra å bo sammen før de gifter seg. Da blir det tydeligvis underordnet hva Bibelen har å si om saken. Det blir også underordnet hva relevante kirkelige organer, til overmål Bispemøtet selv, har sagt om saken.

Noe av det verste som kan skje for en kristen kirke, er at den fremstår som et selskap av selvrettferdige mennesker. Mennesker som selv mener at de fikser livet, og som ser ned på andre.

Noe av det mest sørgelige med Veitebergs praksis er at de som samvittighetsfullt ønsker å forkynne og leve i tråd med både sin egen overbevisning, Bibelens ord og kirkens ordninger, blir stående igjen med ansvaret for å påpeke det uholdbare i dreiningen. Hvor er hyrdeansvaret, hvor er det kirkelige lederskapet?

Hvilket signal sender det når en prest skal vie andre mennesker, samtidig som vedkommende selv åpent lever i strid med den ekteskapsforståelse som ligger til grunn for vielsen?

Visst finnes det samboerskap som i sin varighet uttrykker en dypere trofasthet enn ekteskap som blir oppløst etter kort tid. Visst kan dybden i kjærligheten være like stor i et samboerskap som i et ekteskap. Visst kan livet ta uante vendinger for mange av oss, og vi kan havne i situasjoner vi aldri hadde tenkt at vi skulle havne i. Men med hvilken rett kan en biskop si at Bibelens lære om ekteskapet kan settes til side av den grunn? Det er så inderlig skuffende.

Noe av det som gjorde at lekmannsorganisasjonene vokste frem på 1800- og 1900-tallet var manglende tillit til det statskirkelige presteskapet. Dette skjedde med mye smerte og vanskeligheter, og mye innbyrdes uenighet om hvordan man burde forholde seg til Den norske kirke. Ulike organisasjoner valgte ulikt når det gjaldt graden av tilknytning.

Det avgjørende ble likevel retten til selv å velge sine ledere, og selv å velge hvem man hadde åndelig tillit til. På denne måten ble det dannet skillelinjer i lokalsamfunn. Det ble skapt sår som det tok lang tid å lege. Fremdeles lever vi med ettervirkninger fra denne perioden. Det forsterker opplevelsen av skuffelse når ikke bispekollegiet en gang respekterer sine egne uttalelser fra så kort tid som fem år tilbake mer enn det vi nå ser.

Biskopene vil ikke nekte å ordinere samboere: – En åpen tilnærming