Skuffende fra preses om kjønnsideologi

«Bidrar Den norske kirke til å spre kjønnsforvirring blant barn og unge?» spurte 25 helsearbeidere her i avisen i forrige uke.

De oppsummerte på grundig, men lettfattelig vis hvordan en helt ny tenkning om kjønn og seksualitet har fått innpass i blant annet skole og kirke.

Det siste tiåret har vi i vestlige land sett en bølge av unge mennesker som ønsker å skifte kjønn. Dette skjer selv om behandlingen som etterspørres og tilbys, er eksperimentell. Den er ofte irreversiebel og kan dessuten ha alvorlige bivirkninger.

Det mest grunnleggende kan den uansett ikke endre på: En persons biologiske kjønn er nedfelt i hver celle i kroppen. Å påstå at noen er «født i feil kropp» er ikke uten videre noen løsning på komplekse personlige problemer. Tvert imot åpner det en hel serie andre utfordringer.

På denne bakgrunnen stilte underskriverne to grunnleggende spørsmål til preses Olav Fykse Tveit:

1) Ser ledende biskop problemene med å la skeive kjønnsteorier få definere innholdet i Den norske kirkes undervisning og nettressurser?

2) Ser ledende biskop overhodet noen problemer med samarbeidet og støtten som gis til foreningen Fri og deres aktiviteter?

Svaret som kom før helgen, er ikke beroligende. «Kven treng kyrkjas støtte?» spør Olav Fykse Tveit. Det spørsmålet er for så vidt interessant. Men virker ikke som et opplagt sted å starte for en institusjon som har som sitt mandat å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene.

Fykse Tveits premiss er i så måte tankevekkende: «Det er kyrkjas oppgåve å motvirke at menneske er utrygge, opplever stigmatisering og blir utsett for vald». Alt dette er vel og bra, men noen god oppsummering av kirkens kjerneoppdrag er det ikke. Kirkens oppgave er å formidle evangeliet om Jesus Kristus, i ord og gjerning. Slik kan alle komme i et rett forhold til Gud, sine medmennesker og seg selv.

For å gjøre dette, må kirken til enhver tid spørre seg hva Gud har åpenbart om seg selv og verden i Bibelen. Allerede på Bibelens første blad leser vi at Gud skapte mennesket i sitt bilde, «til mann og kvinne skapte han dem».

I det rådende kulturklimaet kan slike utsagn bli oppfattet som både foreldede og krenkende. Men her ligger likevel et umistelig grunnlag for kirkens bidrag til å møte alle mennesker på en god måte. Alle har den høyeste status som kan tenkes ved at de bærer Skaperens bilde. En del av denne gaven er at de har fått en identitet som mann eller kvinne.

Så er det viktig å fremholde at den kristne kirke ikke tror at alt i denne verden er som det skulle være. Både i oss og rundt oss merker vi konsekvensene av at vi lever i syndefallets verden. Det kan handle om alt fra alle tings forgjengelighet til egne helseutfordringer og indre kamper. Hele skapningen lengter etter forløsning, som vi leser i Romerbrevet.

Mennesker som kjemper med sin kjønnsidentitet og seksualitet, har akkurat like stor verdi som alle andre. Og de skal møtes med respekt og kjærlighet. Ikke minst i et samfunn med polariserte debatter er det grunn til å minne om dette: Kirkens holdning til mennesker med annen identitetsforståelse eller seksuell legning skal ikke være preget av forakt eller fordømmelse. Tvert imot må den være kjennetegnet av forståelse, omsorg og vennlighet.

Men å omfavne en ikke-kristen forståelse av kjønn, identitet og seksualitet, er en misforstått form for godhet. Da svikter kirken menneskene den er satt til å møte med Guds nåde og kjærlighet.

Det er påfallende at Fykse Tveits svar ikke inneholder en eneste referanse til kirkens eget trosgrunnlag, men er gjennomført sekulær. I praksis blir det et ekko av tidens ortodoksi. Folk må kunne forvente mer av en kirke enn dette.