Skuffende, men ikke overraskende fra Kirkemøtet

Søndag vedtok Kirkemøtet med stort flertall at man i Den norske kirke ikke lenger skal kunne spørre om samlivsform ved ansettelser. Dette var i tråd med kirkerådets innstilling og i tråd med forventningene. Vedtaket handler for ordens skyld ikke om samboerskap som sådan, men om likekjønnet samliv.

Per i dag er det kun Stavanger bispedømme som fortsatt har rom for å kunne avvise søkere som lever i likeskjønnet samliv, og også der er flertallet minimalt. Dermed vil de umiddelbare praktiske forskjellene før og etter kirkemøtevedtaket være begrensede.

Det tar imidlertid ikke bort det faktum at vedtaket er prinsipielt viktig. Det synliggjør ytterligere det beklagelige skiftet som har skjedd i Den norske kirke, og det synliggjør også hvor vanskelig det er å leve med to motstridende syn. I praksis ser vi at det nye synet får forrang og at det tradisjonelle synet på ekteskapet blir skjøvet lenger unna.

Kirkemøtedelegat Therese Egebakken spurte i debatten på Kirkemøtets åpningsdag betimelig om det fortsatt er mulig å bli biskop i Den norske kirke hvis man mener ekteskapet er for mann og kvinne.

På den ene siden legger kirkerådet til grunn at det er mulig å endre ansettelsespraksisen uten at dette tar bort rommet for at kirkens to vedtatte syn på ekteskapet kan leve videre.

På den andre siden viser Frimodig kirke i sitt høringssvar til at det som nå er vedtatt «åpenbart (vil) være en innskrenkning av muligheten til å forvalte kirkens tradisjonelle lære om samliv og ekteskap».

I debatten har argumentene kommet fra forskjellige utgangspunkt. Noen har spurt om Den norske kirke overhodet har anledning til å benytte seg av unntaksbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven etter at Kirkemøtet har vedtatt to sidestilte syn på ekteskapet.

Videre har Oslo bispedømmeråd skrevet at «Å nekte tilsetting av personer som har inngått ekteskap med en av samme kjønn, vil imidlertid frata disse personene retten til å praktisere sitt syn som ansatte i kirken. I praksis gir man da i slike situasjoner forrang til det ene synet, noe som bryter med kirkemøtets forutsetning.» Dette resonnementet kan imidlertid med samme rett fremføres motsatt vei.

Vedtaket blir også et uttrykk for at juridiske vurderinger om arbeidsgiveransvar får styre. For dem som står for et tradisjonelt syn på ekteskapet vil mange oppleve det vanskelig å skulle forholde seg til en prest som lever i et likekjønnet samliv, fordi dette samlivet i seg selv trosser den læren presten er satt til å forvalte.

Dermed vil Kirkemøtets nye linje i praksis signalisere at det er lov å stå for, og også å forkynne, forståelsen av ekteskapet som en ordning for mann og kvinne. Men rommet for å ta praktiske konsekvenser av dette synet blir mindre.

Dette reiser også spørsmålet om hvilke kriterier som bør legges til grunn for dem som skal inn i en åndelig hyrdetjeneste, som en prestestilling jo er. I de aller fleste kristne sammenhenger vil det være utenkelig å ansette en homofilt samlevende prest.

Presten er satt til å formidle Bibelens lære, og vil ha gitt seg selv et vedvarende tillitsproblem ved å velge en samlivsform som er i strid med den samme læren.

Det er trist at Kirkemøtet velger slik de gjør.