Skuffende om abort fra biskopene

Rolf Ekenes er tilsynsmann i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Erik Furnes er generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Svein Granerud er styreleder i Frimodig kirke og Øyvind Åsland er generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

------

De siste måneders debatt om ulike sider ved abort og norsk abortlov har vist at frontene ofte blir så harde at en kunnskapsbasert og nyansert debatt blir vanskelig. Slik sett ønsker vi oss, i likhet med biskopene, «en bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale om disse spørsmålene fremover».

Vi er likevel skuffet over uttalelsen fra et enstemmig bispemøte. Det ufødte liv er svakeste part når abort er temaet i Norge. Derfor burde biskopene kommet med tydelig kritikk av en lov som gjør fostre under tolv uker rettsløse.

Så er det mange sider ved abortspørsmålet som stiller oss overfor krevende dilemmaer og vanskelige avveininger. Grunnleggende vurdert er hovedutfordringen at vi iblant står overfor to hensyn som det ikke alltid er lett å forene; vi har et ufødt liv som bør beskyttes, og vi har kvinner som er blitt gravide i vanskelige livssituasjoner.

Biskopene skriver at «kirken i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i». Vi vil også understreke at kirken er forpliktet til å vise forståelse og omsorg for kvinner som opplever sin graviditet som belastende. Dette tror vi det er mulig å formidle i ord og handling, samtidig som vi er tydelige på at det ufødte liv har en ukrenkelig verdi.

Som kristne ledere, forpliktet på Bibelen, vil vi ha som utgangspunkt at også et lite foster - selv om det er avhengig av den gravide kvinnen - er skapt i Guds bilde med et ukrenkelig menneskeverd. Derfor er vi prinsipielt kritisk til dagens abortlov som fastslår at et foster under tolv uker ikke skal gis noe vern av staten.

I sin uttalelse skriver biskopene: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Dette er vi enige om. Men en slik setning er bare troverdig og meningsfull hvis den følges opp av en kritikk av prinsippet om selvbestemt abort.

Det er urimelig å hevde at fosteret har krav på vern og samtidig akseptere en abortlov som fjerner alt vern for fosteret. Dessverre avstår biskopene helt fra å kritisere dagens abortlov og bispemøtet skriver dessuten eksplisitt at vårt «fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse». Vi synes dette er skuffende.

Så innser vi at det vil være krevende å lage en god lov ut fra prinsippet om at også et lite foster har krav på beskyttelse. Frem til 1978 ble alle aborter i Norge godkjent av nemnder. Dette systemet hadde klare svakheter.

Det går an å tenke ulikt om hva slags abortlov som i lys av ulike hensyn vil være rettferdig og realistisk i Norge. Uansett må den slå fast fosterets verdi og rettigheter.

Biskopene slår også fast at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner››.

Med denne argumentasjonsformen virker det som om biskopene forutsetter at det bør finnes «legal adgang til abort». Men hvis abort er å ta et sårbart menneskeliv, hvorfor skal da staten godkjenne og beskytte en slik praksis?

Det er også en form for sirkelargumentasjon å påstå at legale aborter «forhindrer illegale aborter». Tillater vi tyveri, vil vi også hindre illegale tyverier. Men hvis et foster altså har krav på beskyttelse, bør jo ikke samfunnet gjøre det å ta livet av fostre til en lovlig aktivitet, selv om begrunnelsen er knyttet til viktige forhold som ”helse”, ”sikkerhet” og ”trygghet”.

Nå kan det selvsagt hevdes at legale aborter er å foretrekke fremfor illegale aborter. Like fullt står bispemøtet i fare for å løfte frem en falsk motsetning. Hvis abort er å ta et menneskeliv, bør kristne ledere først og fremst arbeide for at ingen aborter finner sted (utenom i en kvalifisert nødsituasjon).

Valget står ikke mellom legale eller illegale aborter, men mellom liv eller død. Ved å fastslå at det er bedre å tillate abort enn å forby abort, gir bispemøtet et sterkt signal om at kirken aksepterer at fostre fratas menneskeverdet. Dette er et signal vi opplever som svært uheldig.