Skuffende ubalansert om Storhaug

Hege Storhaug har fått enorm oppmerksomhet med boken «Islam – den 11. landeplage». Boken er blitt en bestselger. Alle anmeldelser vi har lest, med et lite unntak for den Hallgrim Berg skrev i Dagen, presenterer tunge og seriøse innvendinger til boken. Det gjelder blant annet Lars Akerhaug (på Minervas nettsider) som er en kompromissløs kritiker av radikal islamisme og jevnlig skriver i Dagen.

Det er således både overraskende og beklagelig at Selbekk utelukkende hyller bokens budskap og Storhaugs rolle i offentligheten.

Vi vil på ingen måte bagatellisere kritikkverdige sider ved islam. Som misjonsorganisasjon vet vi for eksempel godt hvor begrenset religionsfriheten kan være i muslimsk kontekst. Slik sett er det helt greit at Selbekk hevder at «islams skyggesider (må) påpekes og debatteres». Vi vil understreke at Storhaug i blant kommer med relevant islamkritikk – blant annet av jødehatet som finnes i mange muslimske miljøer.

Problemet er at Hege Storhaugs retorikk er polariserende og unyansert. Hun påstår hardnakket at det ikke er noen forskjell på (ekte) islam og islamisme, men klarer ikke å dokumentere dette. Det er selvsagt greit å snakke om hva mange muslimer mener. Men da trenger vi nyanser. Å hevde at muslimer flest støtter sharia gir ikke nødvendigvis stor mening. Forståelse og anvendelse av sharia kan ha mange avskygninger. Noen forsvarer steining ved utroskap. Andre er heldigvis avvisende.

Realiteten er at islam er en svært variert størrelse. Vi opplever islam på nært hold i mange land – i Indonesia, Etiopia, Kenya, Mali og i Sentral-Asia. Det vi ser er en svært variert virkelighet. Flere steder trues religionsfriheten på en fundamental måte.

Men mange steder – også der muslimer har et solid flertall – opplever kristne mye frihet. Våre utsendinger møtes stort sett med vennlighet, nysgjerrighet og respekt. Kirker og moskeer kan ofte ligge nære hverandre. Sjelden støter misjonærene på streng sharia-lovgivning eller forsvar for terror.

Som kristne bør vi ikke akseptere at noen som står helt på utsiden av muslimsk tro skråsikkert fastslår «sannheten om islam» – slik Storhaug faktisk gjør. Hvor urettferdig synes ikke vi at det er å lese påstander fra ateister om at Bibelen «støtter» folkemord, slaveri eller heksebrenning? Det bør være et grunnleggende krav til redelighet at forfattere presenterer mennesker på en måte som de det gjelder faktisk kan identifisere seg med.

Vi forstår at mange nordmenn er redde for at ytterliggående muslimer skal bringe terror til landet vårt. Men en kristen avis skal ikke la frykten dominere – ei heller frykten for islam. For det første må vi minne hverandre om at muslimer flest ikke støtter opp om terroraksjoner rettet mot kristne. For det andre er oppdraget vårt å formidle Guds kjærlighet til alle mennesker. Det må også gjelde muslimer i vårt eget land.

Rett etter terrorangrepet i Frankrike uttalte Hege Storhaug at Norge aldri burde tillatt moskeer. Det var en svært ekstrem uttalelse. Og det er ikke den eneste hun har kommet med. Tvert imot har Storhaug en rekke ganger vist at hun vil bekjempe islam ved å nekte mennesker å benytte sin trosfrihet og religionsfrihet. Det er dypt problematisk. Og i neste omgang vil kristne rammes.

Det kan for eksempel nevnes at Storhaug i boken «Men størst av alt er friheten» ville at staten skulle gripe inn for å hindre at norskpakistanske barn blir sendt til Pakistan for å gå på koranskole. Dette sammenlignet hun med «foreldre som tar barna ut av den offentlige skolen og innskriver dem på religiøse skoler med kristenkonservativ læreplan».

Når dette er Storhaugs verdensbilde, blir vi skremt. Det kan bli lite frihet igjen til konservative kristne hvis samfunnet vårt blir slik Storhaug drømmer om.

Derfor bør Dagen være langt mer kritisk til Hege Storhaugs retorikk enn lederartikkelen 12. desember ga uttrykk for.

Dagen bør ikke være blant dem som fremmer økt polarisering og frykt mellom ulike religiøse grupper.