Skulle de gi opp? Ingen kirker hadde blitt etablert. Ingen hadde blitt døpt.

«Skal vi gi opp kallet vårt?» Jeg kunne ikke svare for henne. Hun og mannen måtte selv eie beslutningen. For nesten ti år siden, som relativt nygifte, hadde hun og mannen reist ut som unge misjonærer til et land i Asia.

I løpet av årene hadde de blitt til fire. Nå var hun blitt 35 år. Da de flyttet dit, var det ingen kjente kristne i dette folkeslaget. Etter alle disse årene var det fremdeles ingen kjente kristne der. Nå var de hjemme i Norge et halvt år for å hvile.

«Som tenåring fikk jeg misjonskall», sa hun. Jeg kjente historien hennes. Mannen hennes fikk også misjonskall på en Ungdom i Oppdrag-konferanse som tenåring. De giftet seg etter at de hadde gått på DTS, Ungdom i Oppdrags bibelskole, og etter et par senere ble de utsendt som misjonærer.

«Det er så slitsomt å komme hjem til Norge. Alle spør hvordan det går. Sannheten er at det går ganske dårlig», husker jeg at hun sa.

De hadde lært språket, barna trivdes i småbyen de bodde i og gjennom årenes løp hadde de etablert et stort relasjonelt nettverk i hele området. Ekteparet hadde flyttet til dette landet og dette spesifikke folkeslaget for at evangeliet kunne slå rot der og finne et stedegent kulturelt uttrykk.

«Jeg vet ikke om vi orker mer», bekjente hun. De hadde startet en forretning som for så vidt gikk godt, og de delte de evangeliet regelmessig med vennene sine. Men det var som om ingen forstod hva de snakket om.

Skulle de gi opp? De hadde ingen resultater å vise til. Ingen kirker hadde blitt etablert. Ingen hadde blitt døpt.

«Vi har bestemt oss for å ta to år til», sa hun til meg neste gang vi pratet sammen. Hun og mannen hadde brukt mye tid på å tenke og be.

Ungene ville gjerne flytte hjem til Asia. De savnet vennene sine. Det gjorde beslutningen lettere. Så reiste de tilbake til byen sin.

Noen måneder senere skrev hun en e-post til meg. Hun fortalte om en fyr på 24 år som mannen hadde delt evangeliet med. Dette var ikke første gangen de hadde snakket sammen om Jesus. Men denne gangen skjedde det noe spesielt.

Etter et par uker hadde han forstått evangeliet. Det som tidligere bare var en teori, var plutselig blitt levende. Etter en måned ble han døpt, som den første i sitt folkeslag.

Han boblet over av glede, og snart hadde han fortalt alle vennene sin om det han hadde sett og hørt. Snart ble broren hans døpt. Deretter ble moren døpt.

I løpet av de neste månedene fikk vi rapporter nesten hver uke om nye som kom til tro. Etter et år var hele 30 personer blitt døpt.

Dette skjedde for ti år siden. Ekteparet bor fremdeles i det samme huset i den samme byen i Asia. De to årene har blitt til ti år.

De har fortsatt hendene fulle med å veilede nye kristne, som samles i flere ulike husgrupper, flere steder i byen. Evangeliet holder på å slå rot.

Tenk om de hadde sluttet? Tenk om de hadde gitt opp? Vi vet selvfølgelig ikke hva som ville skjedd. Men likevel, fordi de ikke sluttet, fikk de erfare det de hadde drømt om.

«Det var misjonskallet», svarte hun på spørsmålet mitt for litt siden, da jeg spurte henne hva det var som fikk dem til å fortsette den gangen for ti år siden.

Gjennom misjonshistorien var det misjonskallet som fikk mennesker til å si «ja!». Jeg tror misjonskallet er en nødvendig ingrediens for at mennesker skal gå og plante evangeliet i folkeslag og byer der historien om Jesus er ukjent. Misjonskallet er den personlige opplevelsen av at Gud har pekt på meg og vil bruke meg.

Vi tror på misjonskallet. På Kristi vegne kommer vi i Ungdom i Oppdrag derfor til å fortsette å formidle dette kallet til både unge og gamle.