Skulle ikke Bibelen hjelpe oss til å forstå?

Bibelselskapets generalsekretær Øyvind Haraldseid skriver i sitt svar til Jon Kvalbein (11.11): «Når verbet (apollymi i Joh 3,16) oversettes med «gå til grunne», ligger det implisitt at dette handler om en evig ødeleggelse. Hva denne evige ødeleggelsen innebærer, beskrives ikke her. Men Kvalbein kan bruke andre tekster, for eksempel i 2 Tess 1,9, for å finne støtte for et syn han frykter forsvinner i revisjonen.»

Ny bibeloversettelse: Fortapelsen fjernes ikke fra «Den lille bibel»

Egil Strand poengterer i forordet til Håndbok til Det Nye Testamentet at «Ordrett gjengivelse og troskap mot originalen er to forskjellige ting. … Det er derfor typisk hva den kjente ekspert når det gjelder bibeloversettelser, dr. Nida, fortalte …, at da den nye oversettelsen av Det nye testamente ‹Today English Version›, utkom … bemerket en som hadde lest den: ‹Dette kan da ikke være Bibelen, for jeg kan jo forstå den!›.»

Så hva vil førstegangslesere av den yngre garde forstå når de leser «gå til grunne» i Joh 3,16? Vil de forstå det den lærde teologen C. S Lewis som Haraldseid siterer, forstår: «fra erfaring vet vi at når noe blir ødelagt, oppstår noe annet»? Det er jo en fysisk kjensgjerning, men er det det vi assosierer med «gå til grunne» eller Bibelselskapets ord i Konkordans til det nye testamentet (1986) der apollymi oversettes i stikkordsregisteret med «ødelegge»?

Det er jo nettopp fordi, som Konkordansen sier: «Det er sammenhengen som avgjør hvilke norske ord som bør nyttes», at man i 78/85-utgaven ikke oversatte for eksempel Herodes som vil «drepe barnet; Matt 2,13; israelittene som ble drept /utryddet i ørkenen; 1 Kor 10,9–10; Jud 5, eller forpakterne i lignelsen det ble gjort ende på, Mark 12,9 (alle apollymi), med ødelegge. Det ville ikke gitt god mening. Derfor oppgir Konkordansen 24 forskjellige norske ord og uttrykk i til sammen 88 vers for å oversette det greske apollymi (s 624).

Hva tenker vi da når vi hører «gå til grunne»; det bør vel Bibelselskapet tenke på i 24-revisjonen når de har så mange som 24 tidligere referanser å høste fra, deriblant «fortape», «føre i fortapelse» og «gå fortapt». Det mest nærliggende fra vår egen hverdag er vel når et ekteskap eller et forhold ødelegges og går til grunne.

Eller man ser for seg et hus som jevnes med jorden. At atomene i huset skal oppstå i en annen sammenheng, er selvsagt riktig, men ikke akkurat førstevalget for tanken; ei heller at mamma og pappa kanskje vil finne seg nye ektefeller eller partnere en gang i framtiden.

Så kjære Bibelselskapet som jeg har støttet i en årrekke, og som har gitt meg min dyrebareste skatt, 78-utgaven, som riktignok lik alle andre oversettelser er ufullkommen, men uslåelig på poesi: La sammenhengen avgjøre hvilket norsk ord som bør benyttes i Joh 3,16, og la det være et ord som ikke avsvekker alvoret. Jeg tror på ingen måte at det er slik ment, men følgen kan være at den oppvoksende slekt som leser Joh 3,16 for første gang vil tenke slik Jehovas vitner og adventister i sin misforståtte iver etter å humanisere Gud gjør.

At å gå til grunne er full og hel tilintetgjørelse av ånd, sjel og legeme. Men det stemmer ikke, som alle bibellesere vet. Man kan nok tenke, mene og ønske at ved døden er alt bare slutt, som igjen er en ateistisk tanke, som bare så altfor godt passer med det de ellers lærer på skolen. Men Bibelens Jesus forteller oss noe helt annet: «Jeg sier dere, mine venner: Vær ikke redde for dem som slår legemet i hjel, men siden ikke kan gjøre mer [ikke kan drepe sjelen, Matt 10,28].

Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå i hjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!» (Luk 12,4–5). Det kommer en oppstandelse for både dem med Gudsfrykt og de som av forskjellige grunner ikke kom til tro.

Paulus’ håp var «At rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde» (Apg 24,15). Det håpet skulle ikke Jesu Kristi apostel Paulus målbåret om de sistnevnte hadde gått til grunne og blitt tilintetgjort.

Så hvorfor skulle ikke Bibelselskapet holde fast på fortapelsens alvor i verdens mest brukte bibelsted?