Skyen som forsvant – MF i går og i dag

Professor Lyder Brun (1870–1950) ved Det teologiske fakultet var den ledende liberale teologen på 1900-tallet. Naturlig nok var han en svoren fiende av Menighetsfakultetet (MF).

Til å begynne med håpet han at det nye private fakultetet snart ville forsvinne, som en sky som hadde skygget for solen. Men det skjedde ikke i Bruns levetid, noe som forsuret hans tilværelse.

Nå er kanskje skyen forsvunnet? MF har heist prideflagget og rektor Haanes har beklaget og bedt om tilgivelse for institusjonens tidligere læreuttalelser mot etisk aksept av homofilt samliv. MF er nå helt og holdent integrert i modernitetens kultur. Det tok tid, men kom ikke overraskende.

Da MF ble opprettet i 1907, var formålet å sikre en presteutdannelse på Skriftens og bekjennelsens grunn. Det var den førmoderne kristenarven man ville føre videre. Den inneholdt en forpliktende lære hentet fra bibelske kilder. Dette var et prosjekt klart i strid med modernitetens autoritetskritikk, frihetsideal og virkelighetsoppfatning.

På den annen side hadde det nye fakultetet blitt til, fordi det moderne demokratiet sikret, ja, stimulerte frihet (for det private initiativ). Men også i sin teologi var fakultetet preget av modernitet. Ved MF ble den teologiske sannhet begrunnet i troens bevissthet om seg selv («troen alene»).

Denne konsentrasjon om den «lutherske» personlighet gjorde at MF stadig hadde vansker med dåpslæren og kirketanken, embetsteologi og synet på åndelig enhet i kirken. Her sto man overfor håndfaste kirkelige konkreter (sakrament, ordning og fellesskap) som ikke kunne få en adekvat tolkning ut fra menneskets subjektive religiøse bevissthet.

Deres objektive realitet måtte man komme til rette med, om man ville være tro mot den lutherske arv.

Embetsspørsmålet ble akutt på 1970-tallet da et flertall av lærerne gikk inn for ordinasjon av kvinner. Mindretallet fant dette i strid med Skriftens sannhet, gitt med apostolisk autoritet. Konflikten ble forsøkt løst ved evangelikal retorikk: Ordning av det kirkelige embetet er ikke et «bekjennelsesspørsmål», men et «ikke uviktig lærespørsmål» (Erling Utnem).

Formelen er uten forankring i den lutherske bekjennelse. Og hvilken betydning skal et «ikke uviktig lærespørsmål» tillegges i kirken og for dens fellesskap? Luthersk bekjennelse skiller mellom sann lære gitt i skrift og tradisjon, som forplikter kirken og konstituerer dens åndelige enhet, og adiaforaspørsmål som det kan være ulike meninger om uten at den åndelige enhet berøres. Evangelikal retorikk kunne selvsagt ikke hindre at kvinnelige prester ble et adiaforon ved MF.

For statsmakten og den moderne politiske eliten var embetsordningen så visst ikke noe adiaforon. På 1970-tallet ble trusselen fra politisk hold stadig tydeligere: Uten aksept av kvinnelige prester kunne MF se langt etter statsstøtte.

Ved MF innså man at kvinnelige prester måtte legitimeres for å redde statsstøtten. Men allerede da ble det påpekt at nivellering av apostelautoriteten åpnet også for å godta homofilt samliv. Et tema som nå for alvor var kommet opp på den kirkelige dagsorden. Ved MF avviste man med kraft at aksept av homofili ville komme på tale. Men den systematiske begrunnelsen var mangelfull.

Etter hvert kom det læreuttalelser fra MF, der man hevdet at homofilt samliv var i strid med Skriftens lære om kjønn, samliv og ekteskap. De var eksegetisk solide. Men den naturrettslige begrunnelse holdt man seg unna.

I den siste uttalelsen fra 1995 ble det tatt inn et ekklesiologisk perspektiv: Homofilispørsmålet er ikke et adiaforon, men et lærespørsmål som berører kirkens enhet. Adressaten for uttalelsene var Den norske kirke, som nå hadde fått en påtrengende konflikt om homofili.

Biskopene var dypt uenige. MF forutsatte at Den norske kirkes enhet berodde på enighet om læren. Men nå kunne enheten bryte sammen, om kirkens ledelse godtok homofilt samliv, mente MF.

Da oppstår det en katastrofal situasjon for MF. Den norske kirke sluttet seg ikke til MFs lære om homofilt samliv, at det er synd, og en lære som legitimerer slikt samliv, er vranglære. I Den norske kirke tenkte man annerledes. I homofilispørsmålet kunne det være ulike og motstridende lærer, men som alle var legitime. Her gjaldt prinsippet om lærepluralisme.

Hva skulle MF nå gjøre? Den åndelige enhet i den kirken man skulle tjene, var nå brutt sammen. Å godta lærepluralisme, betydde å annullere tidligere læreuttalelser om homofili.

Å samarbeide om presteutdannelsen med heretiske biskoper som forkastet MFs lære og slik fremmet frafall blant prestene og lekfolk, ville være dramatisk i strid med MFs kirkelige formål: å utdanne prester som levde og lærte i pakt med Skriften og bekjennelsen.

MF valgte en radikalt ny vei for komme ut av vanskene. Den norske kirke var ikke å betrakte som en bekjennelseskirke, slik man hadde forutsatt i 1907, men måtte oppfattes som et moderne, liberalt demokrati, der det selvsagt var frihet for ulike og motstridende lærer.

MFs misjon var fra nå av å målbære sitt teologiske syn for å påvirke og overbevise prester og lekfolk. Slik la man det borgerlige offentlighets frihets- og kommunikasjonsideal til grunn for sin kirkelige misjon. Men det betydde at man også akseptere den moderne demokratiske oppfatning av sannhetsspørsmålet, som kan formuleres slik: «Alle har litt rett – alltid» (Are Kalvø).

Enheten i fellesskapet måtte da baseres på gjensidig respekt mellom alle til tross for ulike og motstridende oppfatninger av troen og læren. Det betydde at man måtte være vennlig, inkluderende og aksepterende, for ingen «sannhet» hadde rett til hegemoni, det fantes flere «sannheter».

Et moderne demokratisk samfunn må holdes sammen i en sosio-ideologisk enhet som har visse etiske implikasjoner. Enheten må være inkluderende og legge til rette for at den enkeltes krav om frihet til egen lykke, blir ivaretatt. Det gamle MF hadde oversett og motarbeidet lykkekravet ved sine uttalelser om «skeive».

Det er denne historien dagens MF prøver å legge bak seg med prideflagg og institusjonell botsgang. Dette er ingen prinsipiell nyorientering. For ved siste årtusenskifte erstattet man den teologiske lære om kirken med moderne, liberal ideologi om frihet, enhet og lykke i samfunnet.

Nå følger man opp med å markere dette bruddet med fakultets tidligere historie. Det betyr også brudd med MFs opprinnelige målsetting.

Glad for MF-beklagelse

MF topper listen for andre år på rad