Skyggeboksing, Pride og selvmotsigelser

I juni blir vår del av verden drapert i den seksfargede regnbuens farger. Hvert år blir feiringen av toleranse og mangfold en het potet ettersom den ufortrødent erobrer stadig flere sfærer og områder.

I år har den store striden stått rundt regnbueflagging på skolene. Da man i Ålesund bestemte seg for å si nei til flagging brøt rabalderet løs. «Hvor mange dager vil de holde stand?», tenkte jeg høyt.

Det som slår meg i møte med argumentene for Pride og regnbue-ideologien er at de er like forutsigbare som Postman Pat og hans postmannsrute. Et skoleeksempel på Pride-retorikk ble fremført av Anette Trettebergstuen hos Fredrik Solvang i Debatten om nettopp regnbueflagging i Ålesund på NRK 23.5.

Den avskiltede statsråden hoppet ut av startblokkene og slo resolutt fast at regnbueflagget symboliserte grunnleggende menneskerettigheter, frihet og fellesskap. Foreldre som ikke kunne si seg enig var fordomsfulle og manglet kunnskap. Om man bare har kunnskap så vet man at det ikke er noen politisk mening bak flagget, kunne Trettbergstuen berolige det norske folk med.

Da den kristne læreren i Drammen-skolen Tormod Evensen tok til motmæle og minnet den tidligere statsråden om flaggets opprinnelse, svarte hun at noen forsøkte å gjøre Pride-flagget til et politisk flagg. Disse noen var anti LHBT-folk som ønsket å skape splid og konspirasjonsteorier.

Konspiratørene stod ifølge Trettebergstuen i et motsetningsforhold til barna. For barna er om vi skal tro den tidligere statsråden tolerante og fargeblinde og lever godt med det seksualitetsmangfoldet vi har i Norge.

At noen voksne foreldre manglet kunnskaper og hadde fordommer burde ikke gå utover barna, konkluderte Trettebergstuen og så bekymret inn i kameralinsen. Etterpå rettet hun blikket på Evensen og fortalte ham at regnbueflagget ikke er for heterofile menn på 50, med en påfølgende kort latter.

Evensen, som ikke ser en dag eldre ut enn 40, tok det hele med stor ro. Gjennom hele sendingen avstod læreren fra å innta en offerrolle som etter alle solemerker må ha vært fristende.

Tenk bare på om vi snur på flisa. Hva hadde skjedd om en heterofil hvit mannlig tidligere statsråd indirekte hadde kalt en helt alminnelig lesbisk kvinnelig lærer både for kunnskapsløs, fordomsfull, konspiratorisk og en trussel mot tolerante barn for så å følge opp med å anslå en alder som klart overstiger det naturen indikerer?

Evensens reaksjon var forbilledlig, men mangelen på reaksjon fra de som er så fryktelig opptatt av skjeve maktforhold og maktspråk er etter mitt syn påfallende. Programlederen Solvang lot ikke til å la seg merke av Trettebergstuens utfall, i likhet med de mange ivrige journalistene i Akersgata som normalt har en sporhunds sensitivitet når det gjelder å fange opp eimen av undertrykker og undertrykkede.

Sensitiviteten og krenkingsalarmene ser ut til å bortfalle om karakteristikkene og de verbale angrepene rettes mot hvite, heterofile kristne menn.

Pride-bevegelsen ser for meg ut til å være like selektive som mine barn når de handler smågodt på Remaen. Krenking går helt fint så lenge det ikke rammer deres utvalgte grupper.

Det er merkelig at Pride-bevegelsen aldri har nevnt de i overkant av 350 millioner forfulgte kristne rundt om i verden hvis man først og fremst er opptatt av grunnleggende menneskerettigheter. Den intense omsorgen for undertrykkede og diskriminerte gjelder tydeligvis bare deres egne grupperinger.

Et annet forutsigbart trekk ved regnbuebevegelsens argumentasjon er at den er motsetningsfull. Trettebergstuen hevder å vite hva flagget betyr. De som ennå ikke har våknet av vekkelsesvinden og ser det samme som Trettebergstuen, befinner seg fremdeles i kunnskapsløshetens Tornerose-søvn.

De fleste av oss vet at symboler og flagg inneholder et drag av tvetydighet. Nettopp derfor har vi frem til nå hatt en restriktiv linje når det gjeldet flagging og offentlig symbolbruk.

Hva om Evensen hadde fistet frem korset han kanskje hadde under t-skjorta og spurt Trettebergstuen hva dette symboliserte. Hva om Trettebergstuen hadde sagt at for henne var korset et symbol på ensretting, maktmisbruk og overtro?

Hva hadde så skjedd om Evensen da hadde sagt at Trettebergstuen manglet kunnskap, at hun var fordomsfull og fortalt henne at om hun hadde visst bedre, hadde hun selvsagt forstått at korset symboliserer nåde, tilgivelse og frelse.

For noen symboliserer regnbueflagget frihet, toleranse og fellesskap, men for langt flere enn det redaktører, kjendiser og politikere helst vil innrømme assosieres regnbueflagget med normoppløsning og en målrettet demontering av den klassiske forståelsen av ekteskap, familie, kjønn og seksualitet. Det er unektelig selvmotsigende at de som snakker høyt om mangfold nå tar patent på hva et symbol symboliserer.

En bevegelse som i alle andre sammenhenger tar sikte på å demontere såkalte absolutte sannheter, hevder samtidig at sannheter lever i beste velgående. Bevegelsen som snakker om mangfold, toleranse og frihet og forfekter en virkelighet som defineres av den enkeltes subjektive oppfatning ber nå alle innrette seg etter deres nye åpenbaringer.

Bevegelsen som drømmer om en frihet der alle svever fritt rundt i sitt eget mikrounivers totalt frikoblet normer, tradisjoner, religiøse forestillinger og fordommer og andre kulturelle usynlige maktstrukturer kommanderer nå alle å gå i takt under deres egen fane.

Å konfrontere regnbuebevegelsen med deres selvmotsigende argumentasjon oppleves som å drive med skyggeboksing uten dommer. Logisk gyldige innvendinger og motargumenter har ingen effekt.

Fulltreffere langt over beltestedet registreres knapt. Bevegelsen fremstår fullstendig uanfektet når de står ansikt til ansikt med deres egne mangler på resonnementer som holder vann og argumentasjon fri for indre konsistens.

Det føles som å slå i løse luften mot en geleklump som ikke trenger å stå til rette for noe eller noen. En motstander som fritt kan bryte alle regler uten at noen verken korrigerer eller setter foten ned.

I et velfungerende demokrati vil selvmotsigende argumenter og retorikk av denne type ramme avsender og ikke mottaker, men i en tid briten Douglas Murray så treffende kaller «The Madness of the crowds» er det dessverre skjellsordene, flaggingen og merkelappene som høster applaus, likerklikk og skaper entusiastisk bevegelse i flokken.

Dette skaper et godt jordsmonn for metoder og helt enkle banale og primitive strategier som går ut på å latterliggjøre og parkere meningsmotstandere som fordomsfulle, kunnskapsløse konspiratører slik at ingen kan ta dem på alvor.

Noen er nødt til å ta til motmæle og avsløre disse simple strategiene og den primitive retorikken. Ingenting tyder på at politikere, redaktører, professorer eller andre som har noe å risikere vil konfrontere de destruktive og samfunnsnedbrytende kreftene.

Som kristne er vi i besittelse av lyset og sannheten, våre våpen er ifølge Paulus mektige i Gud til å legge festningsverker i grus, i ham kan vi rive «ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud».

Selv om det føles som om vi noen ganger driver med skyggeboksing er vi allikevel forpliktet på sannheten. Vi er kalt til å peke på en bedre vei. Det skylder vi barna våre, demokratiet og det samfunnet vi er så heldige å være en del av.