Skygger barnedåpen for evangeliet?

Det vises til debattartikkel om dåp og tro av Oddvar Søvik i Dagen 25.11.

Søvik kommer med klassiske synspunktene for å forsvare dåp av spedbarn etter det mønsteret som praktiseres i Den norske kirke (Dnk).

Hvorfor skal vi debattere dåp i det hele tatt? Kan vi ikke bare respektere ulike syn på dåp og la spørsmålet om dåp ligge? Hvis det imidlertid er slik at barnedåpen skygger for evangeliet, blir det vanskelig å la være å ta til motmæle.

Dnk hevder at barnet blir født på ny i dåpsøyeblikket. Da kommer spørsmålet: Har vi noen gang hørt om en naturlig fødsel som kan bestemmes til et bestemt tidspunkt på forhånd? Har vi hørt om en naturlig fødsel som foregår uten fødselsveer? Før det kan foregå en ny fødsel må det ha vært et såkorn inne i bildet (Se Matt 13,3ff). Men Dnk bryter med denne naturlige og åndelige loven. Der er en i stand til å så og høste på samme dag!

Augustana taler mot en slik forståelse. I artikkel 5 sies det at Den Hellige Ånd virker tro – «hvor og når det behager Gud».

Romerbrevet tegner opp en helt annen vei for den nye fødsel enn Dnk. Svært forenklet kan vi si at de fem første kapitlene starter med en bevissthet om synd, omvendelse, troens rettferdighet og nåde. Dette er grunnlaget for en nye fødsel (se Rom 8,10b og 1 Pet 1,23ff).

Mange som har blitt døpt som spedbarn har opplevd først å komme til tro og bli født på ny ved hørelsen av evangeliet. Barnedåpen kan verken gjøre fra eller til. Det finnes ikke ett eneste vers i NT som direkte kobler den nye fødselen til dåp. Da må en lese noe inn i vers som har med vann å gjøre, og deretter konstruere en sammenheng. Dette er gjort i dåpsliturgien til Dnk.

Hvis man skal argumentere for at barnet har tro slik Søvik gjør, er det mulig å forsvare dette synspunktet hvis vi legger Bibelen til side.

Som eksempel hevder han: «Å tro er ikke å fatte og forstå.» Guds ord sier: «Hver den som hører ordet om riket og ikke forstår det, til ham kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet» (Matt 13,19). Ordet som såes i hjertet er grunnlaget for tro. Å tro at et spedbarn som er under arvesynden kan få bibelsk tro fordi presten leser Guds ord og trosbekjennelsen, kan ikke klassifiseres som bibelsk tro.

Når trosbegrepet mister sitt bibelske innhold, er det ikke underlig at dåpen følger etter i samme spor. Martin Luther forsøkte også å forklare spedbarnets tro. Han endte med å skrive i den store katekismen: «Den som er ulærd kan legge dette spørsmålet fra seg og overlate det til de lærde.»

Søvik siterer Larry Christensons hefte som hevder at avvisningen av barnedåp som prinsipp ble først reist i det 16. århundre som resultat av ny forståelse av individet. Det er kanskje helt rett. Men det er også slik at den samme forståelsen av individet var med på å fremme sannheten om rettferdiggjørelsen av tro som kristne i dag omfavner.

Omvendelse og tro, deretter dåp

Luther hadde i starten ett hovedprosjekt: Å finne fred med Gud. Det var et individuelt prosjekt som gjorde at han satte spørsmålstegn ved tradisjonen, og ble en velsignelse for hele kristenheten.

Mennesker som er døpt som spedbarn og skulle være født på ny holder seg unna Dnk i hopetall. Kan det være at mange ikke er født på ny likevel?

Noen tror at de er Guds barn gjennom dåpen, og mener at de lever et liv som er bedre enn de fleste andre. Hvis denne påstanden er i nærheten av sannheten, skygger dåp av spedbarn for evangeliet og hindrer dets utbredelse. Ville ikke Norge sett annerledes ut dersom hoveddelen av befolkningen virkelig ble født på ny i barnedåpen og fikk fjernet arvesynden i samme dåp?

Dåpen først – og så lære dem

Jeg avslutter med et utsagn fra Martin Luther som han kom med før statskirkens tid: «Der vi ikke er i stand til å bevise at de små barn selv tror og har en personlig tro, er det mitt oppriktige råd og dom at en straks avstår fra dette, og jo snarere jo bedre og aldri mer døper et barn …»