Debatt
Slangens gamle løgn i ny skikkelse
I et leserinnlegg i Dagen 9. april skriver Harald Peter Stette om misbruk av Bibelen når det gjelder å opprettholde maktstrukturer. I den sammenheng hevder han at Bibelen ikke er Guds ord, men at den bare inneholder Guds ord. Det er en påstand som ikke sjelden dukker opp, men det gjør den ikke mere holdbar.
Hvis Bibelen ikke er Guds ord, men bare inneholder noe som er det, hvem er det som da skal avgjøre hva som er Guds ord, og hva som ikke er det? At noen misbruker Bibelens ord, avhjelpes ikke gjennom å nekte at den er det.
Annonse
Dette er slangens gamle løgn i ny skikkelse: Har Gud virkelig sagt? 1 Mos 3,1. Hvis mennesker skal avgjøre hva i Bibelen som er Guds ord, lander vi i ren subjektivisme hvor det er opp til den enkelte å finne ut av hva som måtte være Guds tale. Da er det naturlig at Bjørn Eidsvåg fornekter at helvete finnes, for i hans Bibel så er talen om fortapelsen ikke Guds ord. Og da er det naturlig at mange i dag hevder at alle kommer til himmelen til slutt, for de ordene som sier noe annet er naturligvis ikke Guds ord. Men hvor vet de det fra? Med hvilken myndighet hevder de dette?
Leser man evangeliene, er det åpenbart at Jesus regner hele Det gamle testamente som Guds ord. I Bergprekenen sier han:
«Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket», Matt 5,17-19a.
I 2 Timoteusbrev understreker Paulus: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd», 2 Tim 3,16. Her er ingen forbehold om at noe ikke er Guds ord, tvert om.
Det er på tide at de som hevder at Bibelen ikke er Guds ord, men bare inneholder Guds ord, begrunner med hvilken rett eller myndighet de sier dette. For meg fremstår det som et utrolig hovmod at noen våger å påstå at de har en innsikt som kan skjelne mellom noe som er Guds ord og noe som ikke er det. Hva tror de om seg selv? Og hvorfor skulle vi andre tro på dem? Hva slags gave har de fått som kan gjøre dem klokere enn de som skrev ned det som står i Bibelen og visste at det var Herrens ord?
På Riksdagen i Worms i 1521 ble Martin Luther bedt om å tilbakekalle det han hadde skrevet mot den katolske kirkelære. Han gjorde det klart at hans samvittighet var bundet av Skriften, slik at hvis det ikke med klare grunner kunne bevises at han hadde tatt feil, så kunne han ikke tilbakekalle noe. Med bakgrunn i hans reformatoriske innsats har den lutherske kirke i århundrer hevdet det reformatoriske materialprinsipp: Skriften alene er kilde til kristen tro og kristent liv.
Når dagens «skriftlærde» oppkaster seg til herrer over Skriften ved å hevde at den ikke er Guds ord, blir de stående i motsetning til så vel Jesus som Paulus. I valget mellom hvem jeg da skal lytte til, er avgjørelsen ikke vanskelig. Hva slags innsikt har disse «skriftlærde» som gjør dem klokere enn Jesus og Paulus?
Kun hvor vi fastholder Bibelens eget vitnesbyrd om at den er Guds ord, er den verd å lytte til. Kun da har den en autoritet som gir grunnlag for frelsesvisshet og håp. En forkynnelse som mangler dette grunnlaget, blir bare menneskemeninger. De kan være så velformulerte og interessante som de bare vil, men de er ikke noe å bygge sin frelse på. Kun Guds ord er det.
