Slik ble Kirkenes Verdensråd stuerent

I disse dager avslutter Kirkenes Verdensråd sin koronautsatte ellevte generalforsamling i Karlsruhe i Tyskland. Og det er virkelig en kristen massemønstring vi her snakker om.

Hør bare: 4.000 delegater fra 120 ulike land har kommet til den sørtyske byen. De representerer 352 ulike kirker og trossamfunn. Til sammen har disse kirkesamfunnene et totalt medlemstall på ikke mindre enn 580 millioner mennesker.

I år har til og med vår hjemlige pinsebevegelse deltatt som observatør under generalforsamlingen, noe bevegelsens daglige leder Ingunn Ulfsten skrev om her i Dagen. Hun fortalte blant annet om en stor internasjonal pinsevenn-delegasjon fra flere verdensdeler som på et eget treff sang lovsanger og bad sammen.

Norske pinsevenner er naturligvis ikke verken den største, mest toneangivende eller viktigste bevegelsen i Kirkenes Verdensråd. Men deres deltagelse er likevel et godt eksempel på hvordan Kirkenes Verdensråd sakte, men sikkert har blitt en stadig mindre omstridt organisasjon her i landet.

Man skal ikke gå så mange år tilbake før bølgene rundt Kirkenes Verdensråd - eller Verdskyrkjerådet som enkelte foretrakk å kalle det - gikk høye i spaltene, blant annet her i avisen. Men nå er det stadig lenger mellom hver gang vi leser at Kirkenes Verdensråd er en slags superkirke eller verdenskirke som kommer til å føre den globale kristenheten rett i fanget på Den katolske kirke.

Sistnevnte kirke er jo for øvrig heller ikke med i Kirkenes Verdensråd.

Den typen debatt har i stor grad stilnet. Nå virker det som de fleste ser på Kirkenes Verdensråd som et ganske ordinært økumenisk organ på den internasjonale arenaen.

Ja, man kan fortsatt være kritisk til det Kirkenes Verdensråd velger å løfte frem, også nå under generalforsamlingen i Karlsruhe. Men dette er altså ikke en organisasjon som utvikler felles teologi for verdens kirker. Tvert imot, poenget er jo nettopp dette: At vi på tross av våre ulike oppfatninger likevel alle en del av Kristi kirke på denne jorden.

Avspenningen rundt disse spørsmålene har også vært påtagelig i vårt hjemlige økumeniske miljø. Tilstanden er helt annerledes nå enn bare for ganske få år siden. De tidligere nevnte pinsevennene var for eksempel i lang tid svært kritisk til å delta i Norges Kristne Råd. De tviholdt lenge på å bare være medlemmer i Norges Frikirkeråd for å slippe å sitte i samme organisasjon som Den katolske kirke, som altså deltar i Norges Kristne Råd, selv om de ikke er medlemmer av Kirkenes Verdensråd.

Noe av det mest overraskende som har skjedd i norsk økumenikk på lenge, er Brunstad Christian Churchs inntreden som fullverdig medlem i Norges Kristne Råd i fjor. Det var kanskje det mest spektakulære uttrykket for denne positive trenden som vi mener å se: At kristne samfunn søker fellesskap med medkristne, anerkjenner andre kristne, strekker ut en hånd til sine brødre og søstre.

Ikke for å viske ut sin egenart eller endre sin teologi, men fordi det tross alt er langt mer som forener enn som skiller.