Slik ble tungetale et avgjørende vendepunkt i mitt trosliv

Grunnen til at jeg engasjerer meg i dette temaet på debattsiden til Dagen, er enkel. Jeg har selv erfart det, og denne gaven fra Gud betyr mye for meg.

La meg gå litt tilbake i tid.

Jeg er oppvokst i et trygt, kristent hjem med lutherske røtter. Ingen talte i tunger hjemme da jeg vokste opp, og heller ikke på bedehuset, som jeg kan huske.

Første gang jeg hørte tungetale i et møte tror jeg var i Bergen, og jeg sprang ut fordi det var fremmed for meg. Likevel skapte det en lengsel i meg etter noe mer i mitt eget liv.

Noe senere fikk jeg selv oppleve å åpne meg opp for Gud med et oppriktig ønske om å erfare mer frimodighet og kraft i livet mitt.

Da jeg enda senere hadde begynt å forkynne, fikk jeg erfare noe som sprengte barrierer i mitt liv. Jeg gikk på hybelen min og ba og leste Guds ord time etter time. Alt var kaos i hodet mitt og jeg ante ikke hva jeg skulle dele med folket.

Da sa jeg til Herren: «Nå vil jeg be i tunger inntil du åpner hjerte og sinn og jeg ser tydelig i hjerte mitt hva du vil jeg skal dele.»

I tre timer gikk jeg og ba i bønnetunger og sang i tunger. Plutselig åpnet alt seg. Jeg visste plutselig med 100 prosent sikkerhet hva Gud ville jeg skulle tale.

Den dagen endret tjenesten seg. Det var ikke jeg som skulle snekre sammen en preken for Herren ut fra mitt intellekt. Gud ville åpenbare Ordet for meg i hjertet mitt og lede meg til å dele – ikke alt jeg kunne, men det han levendegjorde for meg (ferskvare fra himmelen).

Siden da har tungetale vært en særdeles viktig del av mitt bønneliv og kallet Gud ga meg. Jeg sier ikke at det ikke kan skje på andre måter, men for meg skjedde det slik. Derfor har det vært og er en kjærkommen gave/skatt i livet og tjenesten.

Kjære Ivar Haugsbakk. Jeg deler ditt syn på mange områder. Svermeri og føleri og løping etter gaver og tjenester og opplevelser på en måte som gjør at Skriften tilsidesettes, er jeg også skeptisk til. Dette fordi det er ubibelsk også i mine øyne, også profetering i øst og vest uten noen form for noe prøving opp imot Ordets helhet.

Tungetale er ikke uunnværlig

Jeg tror også at en del budskap med tydning egentlig er litt smør på flesk og mer et uttrykk for at en blander egne tunger/følelser med å ha et budskap i tunger som skal tydes/gi mening og forståelse til folk. Men et sjelisk frambåret budskap er tross alt noe annet enn budskap som forløser en annen ånd. Dette går fint an å skille mellom. Både fordi Skriften kan avsløre det og fordi en oppvakt ånd vil reagere på en annen ånd. Dette har jeg opplevd selv.

Slik jeg leser 1 Kor 12–13 og 14 i sammenheng, Judas brev og andre steder er der et skille vi må få med oss:

• Bønnetunger til egen oppbyggelse (Judas' brev).

• Tunger i det offentlige rom som i hovedsak skal tydes og gi mening til tilhørerne.

Om noen ber eller synger litt i tunger under lovsang osv. er ok, mener jeg, men hvis alt dreier seg om uforståelige ting for forstanden, er forumet – det offentlige rom – helt feil. Da bør lønnkammeret eller mindre lukkede forum der alle er fortrolig med det som skjer, være plassen.

Når jeg selv opplever å ha budskap eller tydning og jeg vet at det er folk til stede som er fremmed for det som skal skje, tar jeg ofte noen minutter og forklarer, slik at det skapes en viss forståelse, så ikke frykt og uro kommer inn.

Som kristne er vi jo ofte vant til å omgås likesinnede trosfrender og tar ofte for gitt at alle tenker som meg selv og forstår på samme måten. Her bommer vi alle ofte.

Å si at en klarer seg fint uten tungetale/åndsdåp blir óg en feil framstilling.

Jeg kjenner mange flotte kristne som lever veldig overgitt til Gud og har mye Åndens frukt i sitt liv uten at jeg kan si at de taler mye i tunger. Åndens frukt vokser fram gjennom den daglige tette relasjonen med Jesus. Et mer helliggjort liv vokser fram og livet understreker troen mer og mer. Om de ikke taler i tunger, ser jeg ikke på dem som mindre åndelig enn meg selv. På mange områder opplever jeg at de er kommet mye lenger enn meg.

Likevel er det en kjensgjerning at Jesus påpekte for sine disipler og oss alle at vi er helt avhengig av Den hellige ånd i liv og tjeneste. Noen vektlegger Åndens dåp som det ene og store, mens andre taler kun om Åndens fylde. Det er jo ingen motsetning mellom disse. Jeg kan ikke leve på en åndsdåp. Jeg trenger til stadighet bli fylt av Ånden.

Den som er bevisst på å bli fylt av Ånden, kan likevel oppleve spesielle anledninger der Guds ånd kommer over en på ekstraordinært vis og en kan forløses i et fremmed språk til egen ånds oppbyggelse, som deretter vil velsigne andre selvsagt. Dette kan alle erfare og oppleve.

Å bringe fram et budskap med tydning, er en gave som skal bygge legemet og er én blant mange ulike gaver. Denne gaven har ikke alle, og alle trenger den ikke heller, for poenget er at legemet har det og ikke nødvendigvis vi personlig.

Tungetale i mitt personlige bønneliv har forvandlet mitt bønneliv og betyr mye for meg, og praktiseres kontinuerlig.

Tungetale med tydning skjer av og til i en forsamling.

Hva er hensikten med pinsekraften?

La oss ikke sette ting opp imot hverandre. Hvis vi mener at vi fint klarer oss uten Den hellige ånds dåp og tunger, er kanskje litt selvransaking på sin plass. Kan det fins noe mer å erfare med Gud som jeg ikke har erfart? Det ville være typisk Gud.

Til deg som fokuserer alt på Åndens dåp og tungetale som avgjørende. Kanskje det fins en større balanse og sunnhet å få tak i! Hva hjelper det å operere i nådegaver som vi tross alt har fått av nåde, hvis livet ellers bærer preg av kaos og uorden og folk ikke har tillit til oss som kristne?

Livet vårt skal understreke Guds ord og ikke streke over alt det vi har prøvd å si med vår munn.

Må vi bevare hungeren etter Gud og hans nærvær i livet vårt og menighetene våre. La oss likevel ikke bli så desperate at vi sluker alt som utgir seg for å komme i Herrens navn (alt er ikke gull som glitrer).

La oss ikke bli så skeptisk til alt vi selv ikke er vant til at vi «kaster barnet ut med badevannet». La oss prøve alt på Ordet og holde fast på det som er av det gode.

La oss rope til Gud om nåde til å få lov å være brennende Jesus-fakler i denne tiden, og være fylt av Guds ord og Guds ånd og kan lede andre til Jesus.

Er det for lite tungetale i dag?