Slik blir historien om Lasarus og Jesus lettere å forstå

Nylig var prekenteksten i kirken fra Johannes-evangeliet, kapittel 11: Fortellingen om Jesus som vekker opp Lasarus.

Det er en sterk tradisjon i jødedommen om når og hvordan sjelen forlater den døde kroppen. Jeg viser til Talmud, Genesis Rabbah 100:7 (64a), og Leviticus Rabbah 18:1: «I tre dager etter døden svever sjelen over den døde kroppen i den hensikt å komme inn i den igjen. Etter tre dager vender så sjelen tilbake til Gud for å vente på oppstandelsens øyeblikk.» Lignende står dessuten i Den babylonske Talmud Sanhedrin 90b-91a og 152a og Tanhuma, Miqetz 4 og Pequdei 3.

Jerusalem Talmud, Yevamot 16,3 har omtrent lignende ordlyd: «I de første tre dagene etter døden, svever sjelen over den døde kroppen i den hensikt å ville vende tilbake til den. Når sjelen ser kroppen og oppdager at ansiktets utseende har forandret seg [trolig tidsramme som ovenfor og altså da den 4. dagen, forlater den kroppen og forsvinner sin vei.»

Om en slik tradisjon stammer fra eldre tid – og det er slett ikke usannsynlig – og at søstrene Marta og Maria i Betania følgelig da hadde denne forestillingen, blir fortellingen fra Johannes-evangeliet etter min mening lettere å forstå:

Søstrene ga beskjed om at Lasarus var syk. Da Jesus fikk høre det – da var han trolig på den andre siden av Jordan (kap. 10) – sa han til disiplene at sykdommen denne gang var til Guds ære. Så drøyde han enda to dager før han dro av gårde. Tydeligvis visste han da at døden allerede hadde inntruffet. Men dette, antyder han, skal bli en utfordring til tro for disiplene.

Når han kommer fram, får han opplyst (som han allerede visste) at døden inntraff fire dager tidligere. Marta går for å møte ham, Maria blir (demonstrativt?) sittende hjemme. Velkomstordene fra Marta har dobbelt bunn: «Herre, hadde du vært her, var broren min ikke død.» Ja, det er et trosutsagn, men underforstått en kritikk: «Hvorfor kom du ikke før?»

Religiøs tro er godt for helsa

Marta bekrefter den vanlige tro blant jødene (bortsett fra Saddukeerne) at broren skal stå opp «på den siste dag». Riktignok har hun tillit til at Gud vil gi Jesus alt han ber om, men at Jesus skulle kunne/ville vekke broren opp, synes helt fraværende. Sikkert visste søstrene om andre oppvekkelser – det kan da umulig gått dem hus forbi: Enkens sønn i Nain (Luk 7) og Jairus’ datter (Mat. 9).

Vi ser at Maria kommer først når hun blir tilkalt. Hun sier det samme som søsteren (har de avtalt på forhånd hva «velkomstordene» skulle være?). Jesus gråter med de gråtende, men gråter han også fordi han møter så lite tro, selv blant sine aller beste venner?

Igjen: Muligheten for at Jesus kan vekke Lasarus opp, er tydeligvis ikke til stede for søstrene. For når han vil ha steinen bort, protesterer de: «Han har jo ligget fire dager i graven.» (Underforstått, etter min mening): Sjelen har jo forlatt ham, så selv ikke du, Jesus, kan vekke ham opp, de fire dagene er gått, og muligheten for en oppvekking er gått – det er for sent, det er evig for sent!

Men Jesus visste jo at om det var tre eller fire dager, ikke spilte noen som helst rolle: Han sa: «Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?» Så roper han Lasarus av graven! Fantastisk! Der skulle jeg gjerne ha vært!

En ting til: I denne fortellingen og i kapittel 12 får vi vite at Maria var den kvinnen som salvet Jesus. Det var til hans gravferd, sa han. Markus skriver at Maria Magdalena, Maria, Jakobs (og Jesu) mor og Salome (dvs. mor til «Sebedeus-sønnene») går til graven for å salve den døde Jesus. Men han var jo alt salvet til gravferden! Det virker som om ikke disse kvinnene visste om det.

En ting til: Sammenligner du Mat 27,56, Mark 15,40 og Joh 19,25, kan du utlede at Salome var jomfru Marias søster. Da var altså disiplene Jakob og Johannes fetterne til Jesus. Dermed får vi en forklaring på at Salome bad sin nevø om en særstilling i himmelen for sine sønner (Mat 20,20). Dessuten blir det mer forståelig at Johannes skulle ta seg av Maria (Joh. 19,26f.), sin tante – var han ung og uten andre forpliktelser, mon tro?

Romersk og jødisk lov om gravskikk på Jesu tid

Det er dessuten en sterk og rikholdig tradisjon om at Johannes mange år senere kom til Efesos og at han hadde henne med. Marias bolig er oppe i åsen over byen, kalt «Meryemana» – «House of Virgin Mary», se for eksempel en større framstilling i en seriøs bok som Izabela Miszczak: «The Secrets of Ephesus» (2020).

Pavene Leo XIII, Pius XII, Paul VI, Johannes Paul II og Benedikt XVI har alle besøkt stedet, og flere har holdt messer der. Stedet er offisielt godkjent fra Den katolske kirke som et oppholdssted for Maria. Det er også helligholdt av muslimer.

Og til sist: har du hørt om motstanderen av kristendommen som ble klar over at «Jesus gråt» (Joh 11,35) var det korteste verset i Bibelen? «Der kan du se», sa han – «det er bare gråt og jammer alt sammen!». Det han ikke visste, er at på den greske grunnteksten er 1. Tess. 5.16 det korteste: «Vær alltid glade». På gresk har det ovennevnte verset i Joh 11 16 bokstaver («edakrysen ’o Iæsous») mot 1. Tess. («pantote k[ch]airete»), altså 14 bokstaver. Så kjære lesere: «Vær alltid glade» på grunn av det Jesus har gjort for dere!