Debatt
Slik endret Mostratinget landet – og kirken
Det som skjedde i 1024 la grunnlaget for rettsvern og likeverd. Det bidro også til å forme utviklingen av det demokratiske styresettet i Norge.
Akkurat nå markeres tusenårsjubileet for innføringen av kristenretten på tinget på Moster. Historien om Mostratinget i 1024 og kristenretten er uløselig knyttet til kong Olav Haraldsson og biskop Grimkjell som var med ham der. Med det startet en omfattende og langvarig samfunnsendring fra et tradisjonelt hierarkisk maktsamfunn til et rettssamfunn basert på likeverd.
Sentrale elementer i kristenretten var en sterkere vektlegging av menneskelige hensyn og rettsvern for flere. Det var også en videreføring og utvikling av en lang tradisjon der lov og rett regulerte tvister mellom individer og grupper, men også der loven gav enkeltmennesker beskyttelse og rettigheter.
Annonse
Lokalt ansvar for kirken
Historiefortellingen om kristningen av Norge, både religiøst og med et nytt juridisk rammeverk, er knyttet til sagakongene Olav Tryggvasson, Olav den hellige og Magnus Lagabøter. En nesten like sentral del av historien er de prester og biskoper som kongene hadde med seg for å spre og formidle kristentroen. Ved innføringen av kristendom og kristenrett bygde også kongene noen av de første kirker, og gjerne på sine egne kongsgårder.
Samtidig ble det lagt til grunn at det var lokalsamfunnenes plikt å bygge nye og vedlikeholde kirkebyggene, slik det ble formulert i Gulatingsboken: «Det næste er, at vi skal opretholde alle de kirker og den kristendom, som Olav den Hellige og biskop Grimkel fastsatte på Mostratinget, og alle de kirker som siden er blevet opført».
Og selv om kongen avtalte at biskopen skulle innsette og sende prester, måtte også bøndene og lokalsamfunnene bidra med økonomisk underhold avprestene.
Rettsutøvelse og politikk
Slik har lokalsamfunnene gjennom ulike og skiftende ordninger vært en bærebjelke både i opprettholdelsen av kirkebyggene og grunnleggende kirkelige funksjoner, og dermed vært en sentral del av kristningsverkets rammebetingelser.
En mindre påaktet side ved kristenrettsjubileet og som peker fram mot dagens kirkeordning og styringssystem, er tradisjonen med ting og tingets betydning. Helt tilbake til jernalderen hadde tingene viktige rettslige funksjoner, med en blanding av domsutøvelse ut fra etablerte rettsnormer og tvisteløsningsmekanismergjennom forhandlinger og bevisføring. Lokale normer og tradisjoner ble håndhevet ved bifall av et flertall på tinget, og inngikk samtidig i ting som omfattet større områder og regioner.
Selv om tingets rettslige funksjoner var sentrale, ble det her også truffet politiske avgjørelser. Ikke minst var desentrale arenaer som møtepunkt mellom myndighetene(høvdinger og konger) og lokalbefolkningen. Forhandlinger mellom disse sto sentralt. Viktige avgjørelser, som innføringen av kristenretten, krevde bifall fra flertallet av de fremmøtte.
Annonse
Også for kongen kunne det derfor være viktig at så mange som mulig deltok på tinget, slik at avgjørelser hadde bredest mulig tilslutning og dermed fikklegitimitet blant folket.
Tre viktige poenger
Det jubileet vi feirer på Moster i 2024 representerer dermed også noen viktige tradisjoner som kan løftes fram som del av det historiske grunnlag for fremveksten av det kirkelige styringssystem og demokrati.
• For det første representerer tingene en rettsordning der lokalsamfunnene har hatt avgjørende myndighet i tvistesaker og andre avgjørelser av betydning for lokalsamfunnets felles liv, ordninger og politikk. I møtepunktet mellom sentrale myndigheter og lokalbefolkning, har legale ordninger og politiske spørsmål blitt drøftet, etablert og opprettholdt. Forhandlinger mellom disse har bidratt til å balansere nasjonale initiativ overfor lokale interesser.
• For det andre har tingtradisjonen vist at lokale ordninger har vært bærekraftige. Etablert rett harmarkert grensene mellom lokal autonomi ognasjonal styring.
• For det tredje viser tingtradisjonen at nyordning av rettslige og politiske spørsmål har krevd, men også tjent på, at de sentrale myndigheter både har måttet gå inn i forhandlinger og samråd med lokale aktører, men også har forutsatt bifall fra disse før nyordning har kunnet tre i kraft. Lokale ting har samtidig vært tjent med å inngå i et rammeverk der lokal uenighet har vært rammet inn av overordnede instanser – som regionale og nasjonale ting.
Stats- og samfunnsdannelsen har gjennom denne utviklingen i stor grad samtidig vært bygget nedenfra. Både rettsdannelse og politikk har vært formet gjennom permanente og fast organiserte arenaer for fellesskapsbeslutninger.
Fra ting til kirkelige samrådsmøter
Annonse
Kirkemøtet har i selve jubileumsåret 2024 på nytt bekreftet det som også er nedfelt i den nye trossamfunnsloven at kirkestyret i Den norske kirke skal være demokratisk forankret. Å bli valgt til å sitte i kirkelige rådsorganer og møter representerer utøvelse av en egen tjeneste i det som også Den norske kirke anerkjenner som styringsform.
Samtidig ble behovet understreket for samråd mellom Kirkemøtet nasjonalt og regionalt – og de valgte kirkelige organer som representerer de lokale kirkesoknene over hele landet.
Kirkemøtet bidrar med dette til å videreføre lange linjer i vår rettslige, kirkeligeog politiske historie.
Slik kristenretten gjennom bifall og tilslutning fra tinget bidro til samfunnsendring gjennom tusen år, bør også kirkens felles ordninger fortsatt sikres ved bred lokal forankring, etter samråd og forhandling med demokratisk valgte lokalkirkelige organer.
