Slik er et vanlig møte i BCC

Onsdag kveld ble sommerstevnet til Brunstad Christian Church (BCC) avsluttet på Oslofjord Convention Center i Vestfold. Vanligvis er stevnet delt i to, med rundt 9.000 deltakere på hvert.

I år tilsier smittesituasjonen at stevnet måtte deles opp i flere bolker. Men et par tusen mennesker var på plass i salen denne kvelden.

På talerstolen stod Kåre J. Smith, trossamfunnets mest kjente nålevende leder. Men han var langt fra den eneste som skulle entre talerstolen denne kvelden. Sånn er det nemlig i BCC.

I løpet av et vanlig møte i en av lokalmenighetene er kanskje minst ti personer på talerstolen med vitnesbyrd, hilsener eller korte prekener. Det hele foregår nokså spontant, men med en viss regi i bunn. Det lokale lederskapet av ulønnede forstandere har det åndelige ansvaret.

Brunstad Christian Church er nok for de fleste fortsatt mest kjent under navnet Smiths venner. Men for medlemmene blir dette navnet gjerne oppfattet som nedsettende, og det blir understreket at grunnleggeren Johan Oscar Smith ikke ønsket at bevegelsen skulle være samlet om ham selv.

Derfor er det både formelt ryddigst og mest respektfullt å omtale trossamfunnet ved dets rette navn – altså Brunstad Christian Church eller BCC.

Både før, og særlig etter NRK Brennpunkt-dokumentaren fra i fjor vil nok mange forbinde med dem med økonomiske forhold. Og de har blitt sett på som en til dels lukket sammenheng.

Men hvordan profilerer de seg selv, på sin egen hjemmebane? Hva snakker de om, hva legger de vekt på, hva ser de selv på som vakkert og verdifullt?

En ting er hva som står i offisielle dokumenter. Vel så relevant kan det være å undersøke hvilken teologi, hvilken gudsforståelse, og hvilken praksis man får del i gjennom menighetens samlinger.

Kanskje kan man si at BCC bruker de samme byggesteinene, men setter dem sammen på en litt annen måte enn det de fleste norske kirkegjengere, i hvert fall nå til dags, er vant med.

Det sier noe om BCC, men det sier også noe om kristenheten for øvrig. Jeg tror ikke jeg så noen bestanddeler i møtet eller hørte noen formuleringer som jeg ikke også har sett eller hørt i andre kristne sammenhenger.

Men her er to observasjoner. Den første er betoningen av det vi kan kalle kampmotivet. Et gjennomgående tema i flere av de nærmere ti korte talene som ble holdt i løpet av det timelange møtet handlet om kamp mot synd og ondskap her og nå, og håpet om den evige herlighet. «Må vår ånd bo på Sion», ba en av dem.

Brunstad Christian Church holder seg med sin egen sangbok, «Herrens veier». Den er også i bruk på ungdomsmøtene.

Flere av sangene som ble sunget onsdag kveld, var skrevet av tidligere sentrale ledere i bevegelsen. En av dem, Elias Aslaksen, hadde skrevet en sang med melodien som ellers forbindes med «Milde Jesus» hvor en av strofene lød: «Alt hva meg hender, han vender og lar det passe just inn på den frelsende vei»

For den som har lest det åttende kapitlet i Paulus’ brev til romerne, er dette kjente takter. Men betoningen av helliggjørelse også gjennom smerte og kamp ble understreket tydeligere på dette møtet enn det som er vanlig i kristenheten ellers.

Imidlertid vil jeg tro mange eldre kristne, både i bedehus og i frikirkelig sammenheng hadde kunnet kjenne seg igjen mye av det som ble sagt og sunget om å følge Jesus, kjempe mot synden i oss og glede seg til det evige liv.

Johan Oscar Smith, som grunnla BCC omtrent idet 1900-tallet startet, var preget av hellighetsbevegelsen i sin tid. Det var også Pinsebevegelsens norske grunnlegger Thomas Ball Barratt.

Om vi ser historisk på det, kan man spørre om Metodistkirkens grunnlegger John Wesley, som var premissleverandør for begge de nevnte, iblant hadde kjent seg vel så mye hjemme i BCC som i dagens utgave av Metodistkirken.

En av de viktigste teologiske innvendingene mot Brunstad Christian Church har vært manglende betoning av Jesu guddommelighet og hans sonofferdød. I stedet har man lagt mer vekt på mennesket Jesus som forbilde for den troendes etterfølgelse.

Gjennom denne etterfølgelsen blir den troendes liv et vitnesbyrd om Jesus. I seg selv er akkurat det kristelig sett uomstridt.

Men betoningen skiller seg noe fra et ideal som har preget ikke minst mye lavkirkelig forkynnelse, nemlig å hvile i Guds frelse. «Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera. Men bare kvila i det du har sagt», som det heter i Jesper Krogedals salme «Kor stort, min Gud»

Eller som MF-professor Torleiv Austad skriver i boken «Kirkesamfunn i Norge» fra 2018:

«Med dette synet er det ikke vanskelig å forstå at Smiths Venner er kommet i opposisjon til forkynnelsen i den lutherske kirke, som legger avgjørende vekt på syndstilgivelse ved nåden alene gjennom hele kristenlivet.»

Hva som handler om ulik betoning og hva som handler om vesentlige forskjeller i teologi, er blant de spørsmål som det skal bli interessant å få tydeligere belyst i tiden fremover.

Den andre observasjonen handler om kontraster mellom gammelt og nytt. Om man ser på den tekniske utrustningen, er BCC helt i front.

Kanskje var ingen sammenhenger i Kristen-Norge bedre forberedt enn dem på koronatidens digitale utfordringer og muligheter. Men både sangtekstene og musikkstilen er slik de var for to-tre generasjoner siden, eller mer. Selv om flere av forsangerne så ut til å være i 20-årene.

Hvordan klarer man å få ungdommen med på å bruke både formuleringer og rytmer som ut fra kulturen ellers må være ganske fremmede for dem?

Det sier nok noe om at mange er glade i akkurat disse sangene og det de representerer. Men samtidig som trossamfunnet har vært gjennom en tydelig oppmykning når det gjelder lange kjoler, fletter og forventning om et høyt antall barnefødsler, er det grunn til å vente at også stilen vil være annerledes om noen år.

Forsamlingen jeg møtte onsdag kveld fremstod med et sterkt indre fellesskap, og en sterk kjærlighet til det åndelige arvegodset de har med seg. Som for alle kristne vil det nok være sunt for BCC å knytte tettere bånd til andre sammenhenger.

Men de har også noe å lære norsk kristenhet. Det kan gjelde ønsket om helhjertet etterfølgelse av Jesus og lydighet mot ham, og det kan gjelde troens utholdenhet i møte med ulike slags prøvelser. Og det gjelder forventningen om det evige liv.