Slik gjør forfølgelsen at mennesker kan miste troen

Forfølgelse skjer ikke bare i øyeblikket. Konsekvensene varer i generasjoner.

Jeg husker ennå hvordan det gikk kaldt nedover ryggen. 10. juni 2014 satt jeg på kontoret i Bergen, da det kom en kort nyhetsmelding fra NTB: Terrorgruppen IS hadde erobret Mosul.

«Nå skjer det folk har advart om», tenkte jeg. Radikale sunnimuslimer hadde lenge festet grepet om Iraks nest største by. Det var derfor Mosul kunne falle «som et fly uten motor».

To måneder senere slo IS til på nytt. 3. august angrep de Sinjar. 6. og 7. august tømte de så de kristne landsbyene i det flate slettelandet mellom Mosul og Kurdistan, Ninivesletten.

Innbyggerne flyktet i panikk. Folk som dagen før hadde hatt jobb og hus og alt de trengte, befant seg plutselig på gata i kurdiske byer som tiggere. De måtte sove på fortau og i parker i stekende sensommervarme.

Fallet var avgrunnsdypt.

Nå har folk flyttet tilbake til landsbyene IS tømte. Er problemet dermed løst?

Siden 2016 har Dagen fått to rause stipend fra stiftelsen Fritt Ord for å følge utviklingen for kristne i Midtøsten over tid. Nå er prosjektet fullført og jeg har vært en siste tur til Irak.

Lyspunktene er mange. Bekymringene er flere. Problemene er slett ikke løst.

Det er folk i husene i de kristne landsbyene på Ninivesletten. I alle fall en del av dem. Samtidig lever folk i en ekstrem dobbelthet.

De er takknemlige for å ha fått hjelp til gjenoppbyggingen. De fryder seg over lyden av kirkeklokkene som igjen kaller inn til messe. Men enkelte har alltid vesken med de viktigste tingene ferdig pakket. De er klare til å flykte igjen på kort varsel.

For sikkerheten er slett ikke så mye bedre nå enn før IS angrep. IS-holdningene finnes i deler av den sunnimuslimske befolkningen fremdeles.

Dessuten er ulike militsgrupper en trussel. Som den Iran-vennlige sjiamilitsen som deltok i frigjøringen av den kristne landsbyen Bartella fra IS, og som nå nekter å oppgi kontrollen over området.

Resultatet blir ikke bare militære, men også demografiske endringer. Sjiamuslimer flytter inn i Bartella og andre kristne landsbyer. Maktforholdene i regionrådene endres. Kristne kommer i mindretall og mister innflytelse i egne landsbyer.

De føler seg utrygge. Uønsket. Presset vekk fra eget land. Og de snakker om faren for at det kan komme nye angrep, som kanskje er enda verre enn de forrige.

IS-angrepet ødela også infrastruktur og næringsliv. Folk har mistet kapitalen sin. Nå er arbeidsledigheten stor. Mange sliter med å forsørge familiene sine. «Vi sitter i de fine husene våre uten noe å gjøre», sa en prest i landsbyen Tel Skuf.

Problemene tar ikke slutt. Nye katastrofer står stadig i kø i dette dypt splittede landet.

Nabolandenes innblanding gjør krisen enda dypere. Se bare på Tyrkias krigføring mot kurdiske PKK-opprørere i fjellene i Nord-Irak. Angrepene har pågått over år. Konsekvensene for kurdere, jesidier og kristne er enorme.

Dermed fortsetter flukten fra Irak. Det går fremdeles en jevn strøm av kristne familier ut av landet.

«Selv om IS er vekk, finnes en annen stor trussel. Utvandringen er fienden vår», sier en irakisk mann i boken «The Vanishing», skrevet av den amerikanske journalisten Janine di Giovanni.

Før den amerikansk-ledede invasjonen i 2003, var det nær 1,2 millioner kristne i landet. Nå er tallet redusert til 166.000, ifølge World Christian Database. Det er ingen overdrivelse når det sies at Irak kan bli tømt for kristne.

Irakiske kristne tilhører en av de eldste kirkene i verden. Røttene er nær 2000 år gamle. Nå er de i ferd med å bli revet opp.

Derfor advarer kirkeledere mot utvandring. «Hvis vi drar, blir vi som en dråpe i et stort hav. Vi forsvinner», sa kaldeisk-katolske biskop Michael i et intervju med Dagen i 2016. Hadde han rett?

Nesten alle irakerne jeg har snakket med i Norge, Sverige og Libanon har lukket døren til hjemlandet. Det er påfallende. De vil virkelig ikke tilbake.

Fremdeles betyr kirkene mye som åndelig og sosialt samlingspunkt for diasporaen. Men miljøene er naturlig nok mindre og dermed svakere enn i hjemlandet.

De svekkes også av at diasporaen er spredt over hele kloden. Slektninger som før bodde i samme nabolag, befinner seg nå i Australia, USA, Canada, Tyskland, Sverige og noen få i Norge – alt etter hvor de fikk visum.

Dermed svekkes også det felles språket, som er så viktig for identiteten som folk.

Forfølgelsen skjer ikke bare i det IS driver kristne ut av hjemmene sine. Konsekvensene er langvarige. I det folk forlater bydelene og landsbyene sine, svekkes båndene. Når de senere emigrerer og bosettes i ulike land, svekkes relasjonene og kulturen ytterligere.

«Vi smelter inn i samfunnet og blir mer og mer svenske», sa en assyrer jeg nylig møtte i Sverige. Han ser at assyriske unge går sjeldnere i kirken enn foreldrene og besteforeldrene. De er i ferd med å bli like sekulære som sine svenske venner.

Det er dette som er forfølgelsens langvarige konsekvenser: Diasporaen assimileres. De «forsvinner», slik den irakiske biskopen advarte om. Kanskje mister de også troen.