Slik kan et lite, kristent parti bli enda mindre

Da fotballagent Terje Simonsen i 2011 grunnla Partiet De Kristne, var det midt under den opprivende debatten om Kristelig Folkepartis bekjennelsesparagraf.

Helt siden KrF ble grunnlagt i 1933 hadde partiet krevd at alle tillitsvalgte skulle være kristne. Men nå så det ut som det ut som det bare var et tidsspørsmål før partiet kvittet seg med paragrafen. Og bømlingen Simonsen så behovet for et nytt kristent parti, et som holdt kristennavnet høyt.

Det nye partiet fikk derfor en bekjennelsesparagraf som slo fast at ingen kunne velges eller oppnevnes til verv «uten å være bekjennende kristne som er enige i partiets grunnsyn», som det het (og fortsatt heter) i vedtektene.

Og så fikk partiet et kristent navn. Et veldig kristent et, faktisk. Ja, så kristent er navnet at det skapte skarp intern debatt helt fra starten. Forsøkene på å få navnet endret har i praksis pågått like lenge som partiet har eksistert.

Man kan vel egentlig si at navnestrid rett og slett har vært Partiet De Kristnes største politiske sak i de elleve årene de har en del av partifloraen. For de uttalte drømmene om stortingsrepresentasjon og regjeringsdeltagelse, ble raskt knust av velgerne som hver gang har belønnet partiet med et antall promiller som har variert mellom tre og seks.

Med svært begrensede muligheter for å bedrive ekte politikk i virkelighetens verden har det vært innbyrdes krangel, hyppige utskiftninger, offentlige utmeldelser - og altså navnedebatt - som har dominert Partiet De Kristnes virksomhet.

Nå har landsmøtet i Partiet De Kristne til slutt vedtatt å endre navn til Konservativt. Det fører neppe til flere velgere.

Ja, det gamle navnet var spesielt. Det var eksklusivt, enkelte vil si ekskluderende. Det gav inntrykk av at det var de (og kanskje bare de?) som var de kristne. Man fikk en slags assosiasjon om at dette var partiet for en liten gruppe supertroende.

Altså i praksis ikke så langt fra den realiteten som partiets oppslutning ved valg har vist.

Men samtidig må heller ikke symboleffekten av å forlate kristennavnet undervurderes. PDK blir nå det første kristne partiet i Norge som har gått fra å ha et navn med «kristen» i, til å velge det bort.

Det skal i hvert fall bli hakket vanskeligere for dem å beskylde KrF for avkristning, når de selv altså har avkristnet sitt eget navn.

Så må det også sies at partiet har valgt et svært så intetsigende navn til å erstatte det forrige.

Det er som nevnt mye negativt å si om Partiet De Kristne-navnet, men det var nå et navn som som skilte seg ut, som var lett å huske. Det hadde en «in your face»-virkning, som nå gjennom det nye navnet «Konservativt» har forsvunnet helt.

«Konservativt» høres nærmest ut som en studentforening på Blindern eller en annen slags studiesirkel.

Dette partiet har nok uansett sine beste valgresultat bak seg. Partiet De Kristne kommer til å ha oppnådd bedre resultater enn det Konservativt vil få.

Men den seieren er neppe noen trøst.