Slik kan man bruke mindre penger på Kirkemøtet

En del kan spares ved at man går bort fra den udemokratiske ordningen der velgere i små bispedømmer har dobbelt så stor innflytelse som velgere i store bispedømmer, fordi alle bispedømmer har samme antall delegater.

Kirkemøtet sluker penger – her er prislappen

Det vil bli for dyrt å doble representasjonen fra de store, slik at de små må besinne seg på å få sine delegasjoner redusert. Det kan dreie seg om i alt rundt ti delegater.

Og gruppene prester og andre ansatte, som har 11+11 delegater, kan reduseres til ca. fem, en for hver yrkesgruppe i kirken, som kan møte med tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett. Dermed er antallet delegater redusert med rundt 25, det tilsvarer drøye 20 prosent.

I samme Dagen-artikkel (8.4.) er man også opptatt av hvor dyrt kirkevalget er. Vel, demokrati er dyrt. Men det kan ikke gjøres noen skikkelig vurdering av denne kostnaden før vi får vite hvor mye staten la i potten da man som del av kirkeforliket bestemte seg for å holde offentlige valg.

Vi vet at det i år kom en tilleggsutgift til digitalt valg. Men hva kostet de ordinære valgene i tidligere år?

Ved siste valg hadde man gjort en vesentlig endring i valgordningen: Man sendte ikke ut valgkort til velgerne. Derfor er ikke valgdeltakelsen ved dette valget sammenlignbar med de to foregående.

Raaums tapte slag

For velgerne er det stor forskjell på å bli gjort kjent med valget gjennom annonser og lignende, og det å få en personlig oppfordring om å stemme, i form av et valgkort.

Etter dette kan det lave stemmetallet i 2023 forklares med to komponenter: Det var ikke noen viktig sak som mobiliserte velgerne, og i tillegg fikk de ingen personlig henvendelse. Muligheten til å stemme digitalt kompenserer ikke for et personlig valgkort.

Den norske kirke: Bryte opp eller bli?