Slik kunne Fadervår sett ut

Sigmund Snøløs har et innlegg om Fadervår i Dagen av 3.2.

Jeg har også engasjert meg i hvordan Herrens bønn bør lyde – og har mest å bemerke til innledningsordene. De var og er kluntete og lite sakssvarende.

«Vår Far». Dette er en konstatering av et forhold, – ikke en henvendelse som det er ment å være – til en Gud vi tilber. Ingen på jord tiltaler en far når han henvender seg til ham for en bønn med «min far» eller «vår far». Nei, han sier: «Far!» Det er familiært og tillitspreget.

Det er rart at ikke Lukas 11,2 er gjort til norm. Der heter det nemlig: «Far, la navnet ditt helliges». Lukas har heller ikke med den tomme frasen: «du som er i himmelen». Hvem er denne opplysningen rettet mot? Og er ikke Gud å finne alle steder og nærmere? Denne setningen bekrefter bare avstand.

Når en kommer til brød-bønnen, må en se til Katekismens forklaring som er utfyllende og god: «Vårt daglige brød» er en sammenfatning av alle våre daglige behov som mat og drikke, hus og hjem, arbeid og helse og godt naboskap. Men det kunne med fordel hete det daglige brød.

Bønnen «Slik vi forlater våre skyldnere» er vanskelig å formulere. Men ordlyden «som vi også må forlate våre skyldnere», kan det vel være dekning for.

Fristelsesbønnen – «før oss ikke ut i fristelse» er kanskje ikke den beste. Jesus ble fristet og kom styrket ut. Ulykken er å falle i fristelsen.

Katolikkene avslutter Fadervår med «Frels oss fra det onde» – og har sikkert en grunn for det. De utelater også Amen.

Et utkast til Herrens bønn kunne se slik ut:

Far, – la navet ditt helliges, la riket ditt komme, la din vilje skje på jorden slik som i himmelen, gi oss i dag det daglige brød og forlat oss vår skyld som vi også må forlate våre skyldnere; og la oss ikke falle i fristelse, men frels oss fra det onde.

Er det verst «å gå til grunne» eller å vera «evig fortapt»?