Slik skal det bli mer og bedre misjon

I forrige uke var nærmere 100 kristenledere samlet i Oslo som en slags opptakt til høstens Lausanne-kongress i Seoul. Tirsdag ettermiddag presenterte Lausanne-bevegelsen sin rapport om hvordan det går med realiseringen av misjonsbefalingen.

Det er i år 50 år siden Lausanne-bevegelsen ble etablert gjennom en kongress i den sveitsiske byen som bevegelsen har hentet sitt navn fra. En av de sentrale arkitektene var den verdenskjente evangelisten Billy Graham.

Han var blant annet opptatt av å klargjøre hva misjonsbefalingen går ut på, og å minne om det felles ansvaret kristne har for å utføre denne. Han var også opptatt av å forstå relasjonen mellom evangelisering og sosialt ansvar på en bibelsk fundert måte.

I denne relasjonen finner vi også noe av bakgrunnen for at Lausanne-bevegelsen oppstod. I de offisielle kirkelige organene, som Kirkenes Verdensråd, har det lenge eksistert en tendens til å underbetone behovet for å forkynne evangeliet til menneskers frelse. Denne tendensen finnes fortsatt, også her hjemme. Derfor var og er det behov for en bevegelse som fornyer og revitaliserer misjonsbevegelsen.

Disse lærer oss å være kirke

Samtidig er det også verdt å minne om at Lausanne-bevegelsen også er opptatt av sosialt ansvar, fordi dette er bibelsk. Det ble blant annet tydeliggjort gjennom erklæringen som kom frem på forrige kongress, i Cape Town i 2010.

I kjølvannet av denne ble det blant arrangert en felleskristen misjonskonferanse i Stavanger i 2014, kalt Agenda Ut. Der samarbeidet representanter for det som tradisjonelt har blitt kalt kirkeøkumenikk og allianseøkumenikk om en konferanse som ønsket å presentere et helhetlig bilde av hva kristen misjon er.

Med årene ser det dessverre ikke ut for at kontrastene mellom de to grenene forsvinner. I dagens folkekirkevirkelighet er det ingen større misjonsglød å spore. Betoningen av politiske og sosiale rettigheter ser ut til å ha høyere prioritet.

Derfor var det behov for en konferanse som den som fant sted i Oslo i forrige uke. Og derfor er det i internasjonal målestokk behov for konferansen i Seoul i september.

Her hjemme står sekularisering frem som den største trusselen mot levende kristendom. Rundt i verden er det flere som erfarer at islam vokser. Men vi må ikke bruke den kirkelige virkeligheten her i landet som eksempel på hvordan det står til i den kristne kirke internasjonalt.

Et av spørsmålene i det nye Lausanne-dokumentet er hvordan en kirke med mange sentre ser ut. En viktig endring som fant sted i løpet av 1900-tallet er at vestlig kristendom fikk en mindre fremtredende stilling. Det er fortjent, med tanke på den sekularisering og liberalisering som vår verdensdel har vært åsted for.

Også av den grunn er det behov for å arbeide systematisk med en samlet forståelse av hva det vil si å følge Jesus i årene frem mot 2030 og 2040. Evangeliet kan ikke reduseres til et politisk budskap, men det er heller ikke et budskap som kan løsrives fra politiske realiteter. Kristen diakoni er ikke noe som oppstod med Kirkenes Verdensråd.

Mens man fra Lausanne-hold med rette har kritisert kirkeøkumenikken for å underbetone behovet for evangelisk forkynnelse, mar man fra motsatt side kunnet kritisere allianseøkumenikken for å tenke for snevert om hva kallet til etterfølgelse av Jesus innebærer. Kritikken har hatt noe for seg.

Derfor er det gledelig at man på nytt søker å formulere en bibelsk forankret helhetlig forståelse av hva kristen misjon er. Det angår i høy grad også norske kristne.

Misjonssambandet er ingen søndagsskole