Sofie Braut på lederkonferanse i ImF: «Vi trenger å beundre, ikke beklage Bibelen»

For femte gang inviterer Indremisjonsforbundet denne helgen til lederkonferanse i Straume Forum i Øygarden kommune vest for Bergen. I tillegg var det en digital konferanse i koronatiden.

Rektor Andreas Evensen på ImF-eide Bildøy bibelskole ledet det første møtet, og gjorde det klart hva som er konferansens formål. Det er å nå mennesker som tar ansvar for arbeidet på lokale bedehus, og gi disse hjelp slik at arbeidet på bedehuset kan vokse.

For tre år siden hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg Halvor Nordhaug som gjest i Dagen-podkasten Tore og Tarjei. Nå er det bare et par uker til Nordhaug går av som biskop i Bjørgvin.

Noe av det jeg husker best fra samtalen i 2019, var biskopens anerkjennelse av den teologiske interessen blant både menighetsfolk, bedehusfolk og blant kristne generelt i bispedømmet han har betjent siden 2009.

Han trakk som eksempel frem det viktige spørsmålet som han hadde hørt stilt mer enn en gang, og han sa det på dialekt, som for å betone det autentiske: «Kva seier Guds ord?»

Det var en slik innstilling Sofie Braut modellerte i sin tale til lederkonferansen fredag formiddag. De senere årene har hun blitt en ledende talsperson for bedehusbevegelsen.

En ting er hvordan man forstår enkeltspørsmål. Der har til alle tider vært uenighet om både sentrale og mindre sentrale spørsmål blant aktive kristne. Men på et enda mer grunnleggende plan er spørsmålet hvordan vi tar imot Bibelen.

Braut oppfordret konferansedeltakerne til å «beundre, ikke beklage Bibelen». Det er en forbilledlig tilnærming. Slett ikke sånn at alle vanskelige spørsmål med det blir avklart. Men ved at vi møter Bibelen med utgangspunkt i at den er noe annet og noe mer enn et menneskeverk.

Historisk sett har vekkelsesbevegelsen noen ganger satt unødvendige skiller mellom mennesker. Et utslag av dette var det som har blitt kalt det store nattverdfallet i overgangen mellom 1800- og 1900-tallet. Mange følte seg ikke lenger verdige til å gå til nattverd etter å ha hørt vekkelsespredikantenes taler.

Denne slagsiden er ikke borte. Mange nordmenn opplever nok fortsatt at både bedehusfolk og frikirkelige ser på seg selv om frommere eller mer rettroende enn andre. Selv om antakelig ganske få i de nevnte kategoriene ville brukt slike betegnelser om seg selv.

Men samtidig som det er nødvendig å snakke sant om både fortidens og nåtidens slagsider, løftet Sofie Braut frem en utfordring som fortjener minst like mye oppmerksomhet. Den handler om å betone positivt det man står for, uten samtidig å heve seg over andre.

Møteleder Andreas Evensen minnet fredag formiddag forsamlingen om en betraktning som har vært formulert flere ganger gjennom indremisjonens historie: Uten vekkelser dør bedehuset. Man kunne trukket resonnementet enda lenger. Uten vekkelser dør kirken.

Hvis det ikke skjer en løpende revitalisering, er det fare for at det åndelige livet visner hen. Hvis ikke kirken stadig kaller til omvendelse, kan ytre former og strukturer mer eller mindre uforvarende overta den plassen som skulle tilfalle lovprisningen og tilbedelsen av Jesus Kristus, og ærbødigheten i møte med Guds ord.

Sofie Braut tok utgangspunkt i profeten Haggais bok i Det gamle testamente da hun talte fredag formiddag. Og hun siterte det kanskje mest kjente verset fra boken: «Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner?»

Dermed fikk referansen til en av de såkalte småprofetene stå som eksempel på hvordan bibeltekstene kan tale rett inn i hverdagslivene våre. Den materielle velstanden er på et historisk høyt nivå, mens interessen for å bygge Guds hus - åndelig talt - ser ut til å bevege seg motsatt vei.

Braut sa at det aldri har vært enkle tider for den som vil ta Bibelen på alvor. Det har hun rett i, og også på den måten ble behovet for en vital indremisjonsbevegelse understreket.