Sofie Brauts oppbrudd

Jeg setter vanligvis stor pris på det Sofie Braut skriver. Det gjelder også hennes konklusjon om oppbrudd fra Den norske kirke. Denne gangen har jeg likevel behov for å komme med noen merknader.

Det gjelder ikke det hun skriver om ledelsen i Den norske kirke. Den framstår som tannløs og uinteressant. Spørsmålet er hvordan en fra den observasjonen skal komme fram til et holdbart og velbegrunnet alternativ.

Hun har ikke konkludert hva alternativet angår. Men det må en før eller siden gjøre. Vel er det så at vi som kristne alle tilhører den ene, universelle kirke som er hevet over organisatoriske grenser og bånd. Men den er også alltid manifestert i et lokalt fellesskap der vi regelmessig hører evangeliet forkynt og får del i nattverdens sakrament. Dette lokale fellesskapet har et navn, og det navnet må vi vedstå oss. Det er like viktig som tilhørigheten til det ene og universelle fellesskapet.

Alle slike kirkelige fellesskap har svakheter. Den norske kirkes er at dets lederskap fortoner seg like mye som misjonsmark som dem som står utenfor kirken. Men det er i denne sammenheng ikke uten videre en viktig observasjon. Kirken har aldri blitt lovet, og har ofte heller ikke hatt, et bibelsk fundert og velfungerende lederskap. En slik situasjon er verken ny eller oppsiktsvekkende.

Også oppbruddet fra det lokale fellesskapet og overgangen til et nytt har sine problemer. Jakten på en kirke som passer for meg har åpenbart selvmotsigende elementer. Dersom det er individualismen, altså tilbøyeligheten til å velge det som passer og la resten av den bibelske åpenbaringen seile sin egen sjø, som er Den norske kirkes problem, løser en da det problemet ved å gi individualismen enda større rom?

Sofie Braut er vel klar over problemet; hun skjønner at «prosjekt kirkemedlemskap» kan virke vel individualistisk. Spørsmålet er om dette problemet ikke stikker dypere enn hun selv er villig til å innrømme. For er krattskogen av frikirker og mer eller mindre selvstendige menigheter egentlig et konstruktivt alternativ? De er alle utsatt for de samme kulturelle stormer som Den norske kirke, og det er ikke sikkert at det å stå mest mulig alene i det lange løp er et konstruktivt, byggende alternativ.

Jeg tror derfor at det å løpe fram og tilbake over kirkegrensene for kanskje å finne menigheten som passer for meg, har lite for seg. Da er det bedre å tjene med troskap der en er satt enten de ytre vilkår er slik eller slik.

Kirkelig inkludering og klassisk kristen tro