Solbergs utfordring til pressen
«Norge har mer konsensusorienterte medier enn de fleste andre land. De har mer ulike stemmer i Sverige og Danmark», sa statsminister Erna Solberg til deltakerne under Nordiske Mediedager i Bergen.
I mange land er det fare på ferde når ledende politikere tar mediene i skole. Statsministerens deltakelse under Nordiske Mediedager viser hvordan politikere kan bidra konstruktivt i debatten om medienes rolle.
I alle år har Frank Aarebrot vært en sentral aktør under bransjefestivalen Nordiske Mediedager i Bergen. Professoren, som døde i høst, var levende opptatt av den offentlige debatten, og tok mer aktivt del i den enn de fleste av hans akademiske kolleger.
Annonse
Under årets Mediedager hadde arrangøren tatt initiativ til den første Frank Aarebrot-samtalen. Det var en av de siste programpostene, og ble et av høydepunktene. For hvordan står det egentlig til med samfunnsdebatten hos oss? Dét spørsmålet angår oss alle.
Nordmenn er kjent som et avislesende folk. Men i tillegg til at vi leser mange aviser er det også et viktig poeng at vi i stor grad leser noen av de samme avisene. Dermed har samtalen rundt lunsjbordene på jobben, middagsbordene hjemme eller hvor det ellers måtte være et noenlunde likt utgangspunkt når det gjelder faktagrunnlag.
Her er den offentlige debatten i USA en slående kontrast, noe vi stadig blir minnet om under president Donald Trumps regime. Der har de politiske leirene i stor grad hver sine medier, som presenterer hver sin fortelling om virkeligheten. Sånn har det ikke vært her i landet. Men med fremveksten av sosiale medier kan vi nærme oss en slik situasjon også hos oss.
Og politikere som behersker den nye dramaturgien kan danne seg omfangsrike tilhengerskarer som dyrker sine politiske helter, samtidig som de distanserer seg fra og mistror eller avviser andre deltakere i den samme debatten.
Professor Jostein Gripsrud ved Universitetet i Bergen var en av deltakerne i samtalen fredag ettermiddag. Medieviteren påpekte at deltakelsen i den offentlige debatten nå er bredere enn noen gang, og at det er lettere å komme til orde enn det har vært tidligere. Dét er i seg selv et veldig godt tegn for demokratiet.
Den viktigste årsaken til denne utviklingen er den teknologiske utviklingen. Den har gitt flere debattarenaer, og den har senket terskelen for deltakere som ikke har akademiske titler å slå i bordet med. Men Gripsrud pekte også på at den nye offentligheten er mindre oversiktlig enn før, og at moderne medier står i større fare for å bli ekkokammer.
Med i samtalen var også statsminister Erna Solberg. Moderator Trine Eilertsen, til daglig politisk redaktør i Aftenposten, spurte blant annet om hvordan tidligere justisminister Sylvi Listhaug passer inn i bildet av den norske debatten. Solberg konstaterte at Listhaug føyer seg inn i tradisjonen fra Carl I. Hagen, som også har «uttalt mye som mange av oss har reagert på.»
Norske mediefolk er som kjent ikke spesielt begeistret for Fremskrittspartiet, så statsministeren hadde nok mange med seg i akkurat den analysen. Og Solberg, som denne våren har tatt til orde for mer kjedelig debatt, viste til at vi her i landet er mest vant med politikere som snakker om hva partiet deres vil, og som er mindre preget av den amerikanske jeg-formen enn det Sylvi Listhaug er. Her er Solberg inne på et viktig poeng.
Annonse
Listhaug er slett ikke alene om å dyrke sin egen virkelighet, men utmerker seg ved å aktivt søke formuleringer som appellerer til tilhengerne samtidig som de skaper stor avstand til konkurrentene. Slik blir hun selv omstridt, slik får hun sterke tilhengere og like sterke motstandere.
Nordiske Mediedager fant sted i Grieghallen i Bergen. Publikum, i stor grad mer eller mindre kjente mediefolk, fikk se opptak av Listhaugs begrunnelse for å trekke seg som justisminister. Professor Gripsrud konstaterte at den klassiske Frp-strategien virket også her.
«Frp har hatt ekstremt mediekompetente strategiske ledere, med Carl I. Hagen i spissen», fastslo han. «De er eksperter i å utnytte enkle regler i mer eller mindre tabloidisert journalistikk. Det virker hver gang. Til og med her kommer hun på, selv om sikkert alle her har hørt disse utsagnene før», kommenterte han, til en potensielt selvransakende munterhet fra salen.
Listhaugs nylige tur til Vardø viser tydelig hvor effektiv strategien hennes er, og hvilket dilemma journalistene havner i. Det er slett ikke ulikt noe av den dynamikken som banet vei for Donald Trump. Politikere som evner å spissformulere seg tiltrekker seg oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten kan de utnytte til å styrke sin egen stilling.
Så gikk ordet videre til Gripsruds professorkollega Terje Tvedt, som har fungert som en slags intellektuell erkekjetter etter å ha skrevet boken «Det internasjonale gjennombrudd». Senere i debatten fortalte Gripsrud at han synes Tvedts bok er så dårlig at han holder på å skrive en egen bok om hvor dårlig den er. Tvedt konstaterte på sin side at det både blant journalister og akademikere er vanskelig å anerkjenne dem som beveger seg utenfor samtidens dominerende tankestrømmer.
Tvedt, som er professor ved Institutt for geografi ved Universitetet i Bergen, begynte sitt resonnement med å skryte av det norske samfunnet. Han berømmet statsminister Solberg for at hun faktisk stilte i en slik debatt. Ikke alle statsministre hadde gjort det, konstaterte han. Så oppsummerte han noen av hovedpoengene fra boken sin, og påpekte at den utviklingen han advarer mot ikke primært er et resultat av intensjoner, men mer av en sum av ulike utviklingstrekk.
Med andre ord: multikulturalismen lever ikke først og fremst fordi den har så mange uttalte tilhengere, men fordi den har fått vokse seg frem i et landskap i omforming, hvor ikke så mange har visst helt hvilke veier de skal velge.
Solberg begikk ikke noe kraftig oppgjør med Tvedt, men hadde behov for å nyansere analysen hans. Hun mener det er lenge siden vi sluttet å snakke om likestilte kulturer side ved side, og syntes at Tvedt svartmaler bildet en del.
Annonse
Shabana Rehman Gaarder var i sin tid en av de første tydelige stemmene blant innvandrere med pakistansk opprinnelse her i landet. Hun har måttet tåle mye kritikk, men har med årene også fått mye anerkjennelse for sitt bidrag til å gjøre innvandrerstemmer mer synlige.
Hun leder i dag Stiftelsen Født Fri, og var i debatten blant annet opptatt av at gruppetilhørighet ikke må kneble enkeltpersoners bidrag til den offentlige debatten. Hun hadde blant annet en interessant meningsutveksling med professor Tvedt om at etnisk tilhørighet består, mens kulturell tilhørighet i større grad kan forandre seg.
Integrering og kulturelt mangfold var et gjennomgående tema i debatten. Statsminister Solberg minnet om sin egen tid som integreringsansvarlig statsråd da hun var kommunal- og regionalminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering fra 2001-2005.
Da fikk hun tilnavnet «Jern-Erna», angivelig fordi mangeårig VG-journalist Eirik Mosveen hadde «en lys dag på jobben». Men Solberg understreket at de politiske lederne trenger å vite om det dersom kanskje bare 45 prosent av en innvandrergruppe er i arbeid, mens 70 prosent burde være det. Referansen var det beryktede «innvandrerregnskapet» som Frp lenge ønsket seg. Solberg understreket at vi ikke må frykte kunnskap.
– I politikken lager vi ofte «du er snill» og «du er kynisk»-grenser. De forandrer seg over tid», påpekte Solberg.
Hun la vekt på at fakta aldri skader, men tok til orde for å bruke fakta rett. Hun mener vi ser mer systematisk feil bruk av fakta nå enn før. Og her kom hun også med en av flere nyttige korreksjoner til mediene: «Mediene elsker de gærningene som skriker rasist på den ene siden og landssviker på den andre».
Solberg sa at norsk presse «liker å være kommentatorer til ytterpunkter i debatten». I stedet for å erkjenne at man står overfor et synspunkt som skiller seg fra det vanlige og undersøke det, mente hun at pressen for lett tyr til «hva synes du om»-saker, hvor personkarakteristikkene sitter unødvendig løst.
– Har Tvedt blitt utsatt for dette? spurte moderator Eilertsen.
Annonse
- Ja, og ikke bare han, svarte Erna Solberg.
Hun viste også til hvordan innvandrere som kanskje ikke behersker norsk helt til fullkommenhet kan føle seg nødt til å trekke seg tilbake hvis de blir kraftig kritisert for noe de har sagt, når saken er at de har uttrykt seg upresist fordi de ikke kan norsk godt nok. «Da er vi ikke søkende som nasjon», sa Solberg.
I samtalens siste del sa Trine Eilertsen at vestlige liberale demokratier står overfor sin kanskje største prøvelse siden andre verdenskrig. Hun konstaterte at ytringsfriheten forvitrer i land hvor man trodde at den stod fjellstøtt. Og hun påpekte at innvandring er en av vår tids vanskelige debatter. Så hva skal vi gjøre?
– Vi må delta mer i offentligheten. Vi står overfor et tidsskille nå, sa Shabana Rehman Gaarder.
– Håpet ligger veldig mye i den unge generasjonen, ikke minst i den unge generasjonen innvandrere, sa Terje Tvedt.
– Har politikere et større ansvar enn oss andre? spurte Eilertsen.
– Politikere generelt, og stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer har et særlig ansvar. Men media har også et særlig ansvar. I Norge holder vi oss med en godt offentlig finansiert medieverden. Vi har et stort NRK og støtte til mange aviser ut fra et ønske om å ha flere stemmer, sa statsministeren.
Her sa hun noe av det samme som kulturminister Trine Skei Grande sa under konferansen Medieleder 2028 i regi av Mediebedriftenes Landsforbund og Norsk redaktørforening to dager i forveien. Hun fortalte at hun får opp nyhetsvarsler på telefonen sin fra omkring 20 medieaktører, og utfordret de tilstedeværende medielederne til å ikke bli for like.
Annonse
Under samtalen på Nordiske mediedager fortsatte Erna Solberg i samme spor og etterlyste et større mangfold i medienes stemmer.
– Norge har mer konsensusorienterte medier enn de fleste andre land. De har mer ulike stemmer i Sverige og Danmark, sa hun.
Og sluttsatsen var alvorlig da hun trakk paralleller til Nazi-Tyskland og advarte mot Goebbels-nivå dersom debatten ikke er basert på kunnskap og fakta, men på følelser.
Det står egentlig ganske bra til med den offentlige samtalen her i landet. Det må vel være en rimelig slutning, både på generelt grunnlag og etter samtalen under Nordiske Mediedager. I et åpent samfunn vil det måtte være rom for ulike meninger, og det er ingen ting som tyder på at alle blir enige om alt. Men vi kan alle velge om vi prøver å forstå andre, eller om vi nøyer oss med å se på dem som fremmede og irrasjonelle.
Vi kan alle velge om vi bygger murer eller broer. Det kan i siste instans være et spørsmål om krig eller fred. Et slikt valg kan ingen være likegyldige til.
