ENSIDIGE MEDIER: Norske medier repeterer i stor grad det man ser stå i aviser som New York Times og dermed preges den norske narrativen ensidig av bildet som verdens rikeste tjener mest penger på å formidle.

Solidaritetens sammenbrudd

Når ytringsfriheten brukes til å mobbe istedenfor å fremme saklige argumenter, blir den et redskap til effektiv undertrykkelse.

Publisert Sist oppdatert

Vi lever i en tid der de tradisjonelle verdiene som en gang preget Europa er i kraftig retrett. Men rett under den materialistiske, gudsfiendtlige fasaden er Norge preget av utstrakt hedonisme, etniske konflikter, økende klasseskiller, politisk-korrekt mediesensur og familiens dramatiske sammenbrudd.

Vi har fått en ensomhetskultur der depresjon er den nye folkesykdommen. Alt dette har skjedd i parallell med at det er blitt sosialt akseptert å bare tenke på seg selv. Hvordan kom vi hit? Dette spørsmålet behandler jeg i min nye bok, «Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet», samt ser på veien ut.

For det er et paradoks at ytringsfrihet, som i nyere tid ble innført i det britiske underhuset for å sikre at de som snakket fikk fullføre poenget, har utviklet seg til å bli enhvers rett til å si alt det stygge man vil om andre.

Når ytringsfriheten brukes til å mobbe istedenfor å fremme saklige argumenter, blir den et redskap til effektiv undertrykkelse. Og ytringsfrihet definert som retten til sjikane har aldri vært en vestlig verdi. Det er derimot oppskriften på et urettferdig samfunn, preget av respektløshet og fryktkultur.

Basert på rykter og indisier dømmes nå mennesker i media lenge før saken har vært oppe i en rettsal der den anklagede får forsvare seg. Eksempelvis den hårreisende behandlingen av Trude Drevland, og Trond Giske i MeToo-saken som kokte ned til at det ikke engang var grunnlag for tiltale.

Og sist, Per Sandberg, som har blitt kalt rasist i alle år, men åpenbart ikke er det likevel ettersom han er sammen med en vakker iraner.

Samtlige rasisme-anklager falt dermed til jorden, det å ikke oppgi hvor man reiser med tjenestetelefon har jo heller ikke verken Støre eller Stoltenberg gjort, i henhold til media. Det hele er altså politiske personangrep for å få fjernet mennesker med meninger man «ikke liker»?

Også begrepet «toleranse» er omdefinert. Opprinnelig innebar toleranse kravet om å respektere de du var uenig med. Toleranse sikret mangfoldet. Nå brukes begrepet til å undertrykke og kvele opposisjon. «Du er ikke tolerant,» får man høre dersom man uttrykker seg kritisk til dagens ekstremliberale virkelighetsoppfatning. Det er altså ikke lov til å mene noe annet enn det politisk-korrekte.

Da blir man stemplet med alskens skjellsord. Frihet blir dermed definert som retten til å si ja til det kulturradikale og dets forakt for det historiske Europa. Mangfoldet søkes innsnevret slik at hele befolkningen tenker likt. Individets frihet forsvinner, janteloven vinner.

Den moderne definisjonen av «liberalisme» har også fjernet seg fra sin opprinnelige betydning. I dag tenker mange at liberalisme innebærer hedonisme, grenseløshet og en egosentrisk livsførsel uten hensyn til andre. Men da John Locke definerte begrepet, snakket han om individets rettigheter og plikter - ansvar i samfunnet.

Hans «liberalisme» innebar ikke grenseløshet og mangel på anstendighet, verdier som nå gjennomsyrer kulturen vår. Locke vektla religiøs toleranse og fastslo at aksept for bare en måte å leve på vil føre til større sosial uorden.

Også begrepet «sekularisme» er omdefinert. Opprinnelig var ideen at en sekulær stat skulle beskytte ulike religiøse grupper, uten at den ene dominerte eller tyranniserte de andre. Målet var at et sekulært system skulle føre til respekt for religiøse forskjeller.

Formålet var ikke å bruke «sekularisme» som ateisters påkjørsrett til å latterliggjøre religiøs tro, men at den skulle beskytte de troende mot forfølgelse. Den opprinnelige sekularismen respekterte religiøst mangfold.

I tillegg har globalismen ført til at nasjonale verdier står langt svakere enn før. Overnasjonal styring via multinasjonale selskaper og en forenet internasjonal elite som har skodd seg økonomisk på effektene av globaliseringen, gjør at rundt 60 personer nå eier rundt 70 prosent av verdens verdier, ifølge Oxfam. Det er sjokkerende urettferdig. Hvem tenker på folket i dag? Milliarder flyter fra norsk statskasse og ut i verden, uten å komme den norske befolkningen tilgode.

I USA har maktkonsolideringen med sterke kapitalkrefter ført til at over 90 prosent av mediene nå eies av seks selskaper, ifølge Business Insider. Norske medier repeterer i stor grad det man ser stå i aviser som New York Times og dermed preges den norske narrativen ensidig av bildet som verdens rikeste tjener mest penger på å formidle. Det blir meget enkelt å skape mediekonsensus og igjen, strupe ned meningsmangfoldet. Her kommer Midtøstens kriger inn i bildet.

De fleste har glemt at Edmund Burke, den moderne konservatismens far, skrev meget om faren for at det britiske imperiet ville gå under dersom britene ikke behandlet indiere og andre med større respekt. Anti-krig er en klassisk konservativ holdning. Menneskerettigheter bør ikke bare gjelde «oss hvite». Respekt for andre lands nasjonale suverenitet er nestekjærlighet.

Globalistenes nye verdensorden gjør at venstresidens naïve drøm om det religionsløse utopia svinner hen i møte med de brutale maktpolitiske realitetene. Den tradisjonelle høyre/venstre-aksen er utdatert i samme prosess. Forklaringsmodellen evner ikke lenger å beskrive virkeligheten, som mediene notorisk utelater å problematisere.

Konservative og kulturradikale har dermed endt opp med å laste ned den samme globalistiske, ekstrem-liberale narrativen. Venstresiden står ikke lenger opp for sine opprinnelige idealer som anti-krig, solidaritet med de fattige og støtte til arbeiderklassen. Høyresiden aksepterer en stadig mer hedonistisk livsførsel, kombinert med hensynsløs kapitalisme blottet for moralitet, og neo-konservative tanker uten respekt for nasjonalstaten.

Kristne er i stor grad forvist til sine lokaler, - og har fått beskjed om å holde kjeft, «religion er en privatsak», mens ateister forkynner sitt «religiøse» evangelium omtrent uten motstand. Kirken smuldrer opp i en snillistisk, sosialdemokratisk folkekult og mange kristne skjuler i frykt sitt livssyn på arbeidsplassen.

Den som går med et kors, får uansett nesten sparken fra statskanalen NRK, mens hijab er helt greit? Aksen autoritære eliter versus befolkningens interesser ser ut til å være en mer treffende kategoriseringsmodell i dagens politiske landskap.

Leser man de ledende 1968’er filosofer, så hadde heller ikke det kulturradikale opprøret mot europeiske tradisjoner til hensikt å øke meningsmangfoldet, men å strupe det. Herbert Marcuse snakker åpent i A critique of pure tolerance om behovet for å begrense ytringsfriheten for enkelte grupper for å fremme venstresidens samfunnsmål.

Det er meget tydelig definert at de «undertrykkende ideer» som skulle bekjempes var borgerskapet, de kristne og de såkalt konservative. Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes, altså en effektiv illiberal holdning.

Kirsten Powers, som selv tilhører den liberale venstresiden, snakker om dette i The Silencing. How the Left is Killing Free Speech. Hun hevder at dagens kulturradikale maktelite bruker brutalt undertrykkende strategier for å oppnå sine mål.

Som fritenkeren Milo Yiannopoulus uttrykker i et Herland Rapport-program, har man brukt den vestlige verdien «frihet og ytringsrett» til å utvikle et tyranni der poenget er å undertrykke mangfoldet. Og slik havnet vi der vi er i dag.

Powered by Labrador CMS