Enkelte kristne vil trekke inn Bibelen og gi sin støtte til Israel

Vi er i dag vitne til en grusom krig på Gaza. Enkelte kristne vil her trekke inn Bibelen og gi sin støtte til Israel. Israel har rett til landet, og et land som er større enn dagens Israel, gitt Bibelen. Derfor bør vi godta at palestinaaraberne drives bort fra Palestina. Deres land er i noen av de arabiske landene. Omtrent slik tenker noen, og det begrunnes med Bibelen.

Bibelord har blitt brukt til så mangt opp gjennom historien. Og ikke alt har vært til det gode. Moselovens bud om at ei trollkvinne skal du ikke la leve, ga oss hekseprosessene på 1600-tallet.

Ifølge den canadiske litteraturviteren Northrop Frye (d. 1991) er det få bibelord som har skapt så mye lidelse, som ordet om at den som elsker sin sønn, tukter ham (Ordsp 13,24) (fra boka «The Great Code. The Bible and Literature, 1981).

Og vi kjenner til at moselovens bestemmelse om dødsstraff for blasfemi også har vært en del av lovgivningen i Norge (Christian Vs norske lov 1687). I dag ser vi hvordan dødsstraff for blasfemi skaper store lidelser for minoriteter i Pakistan.

Palestinsk aktivist fengslet etter oppfordring om å slakte israelere

Senmiddelalderens teologer så det problematiske i å anvende bibelord i politikk og rettstenkning og ville etablere en naturrettstenkning som skulle være forpliktende for alle. Den skulle ta utgangspunkt i den lov som er skrevet i alle menneskers hjerte, som Paulus sier det (Rom 2,14f). En skulle bruke det guddommelig lys som fornuften som Guds gave er, til å etablere en slik rett. En måtte da tenke metodisk «som om Gud ikke fantes» – eller «etsi deus non daretur» på latin, dvs. som om vi ikke hadde religiøse åpenbaringsskrifter.

På 1600-tallet fornyet Hugo Grotius denne tenkningen. Bakgrunnen var de mange konflikter, og ikke minst kriger, skapt av reformasjonen. Samfunnet må ha et annet fundament enn religionen. Det må bygge på naturretten, godtatt av alle.

Dette har i dag gitt oss både menneskerettighetene og folkeretten. Så når vi skal forholde oss til krigen på Gaza, er det en tenkning som trekker inn folkeretten og menneskerettighetene vi må forholde oss til. Å gripe til løsrevne bibelord fører galt av sted. Det bør historien ha lært oss.

En annen som har løftet opp denne formuleringa, er den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. Han ble hengt av nazistene 9. april 1945. Han skrev disse ordene i fengselet:

Nå må vi stå sammen med Israel

«Vi kan ikke være redelige uten å erkjenne at vi må leve i verden – ’etsi deus non daretur’. (...) Gud lar oss få vite at vi må leve som om vi må klare livet uten Gud. Den Gud som er med oss, er den Gud som overlater oss til oss selv (Mark 15,34)! Den Gud som lar oss leve i verden uten arbeidshypotesen Gud, er den Gud vi alltid står overfor. Overfor og med Gud lever vi uten Gud. Gud lar seg fortrenge fra verden og korsfeste. Gud er avmektig og svak i verden, og nettopp og bare slik er han med oss og hjelper oss», fra notater 16.07.1944 i boka «Motstand og hengivelse».

Noen har tolket dette i retning av en kristendomsform som ligner mer en ateistisk humanisme. Men det er en misforståelse. Dietrich Bonhoeffer var selv, liksom Hugo Grotius, en dypt troende, som før han ble hengt, knelte ned i bønn på skafottet.

Bonhoeffer mente at vi må leve uten å forvente at Gud skal være en mirakeldoktor eller en ryddegutt i livene våre. Vi skal bruke vårt vett og vår forstand og leve «som om Gud ikke fantes». Mange har forventninger om at Guds rolle er å gripe inn når alt blir flokete for oss.

Hamas må stoppes og kirkene må be

I USA var det noen under Covid-epidemien som ikke ville ta vaksine, fordi Gud var deres beskytter. Og vi kjenner fra tidligere tider flere troende som ikke ville forsikre hus og hjem, i tro på Guds varetekt.

Det høres jo veldig fromt ut, å satse på Gud og la all vett og forstand fare. Men Jesus har allerede avvist denne måten å sette Gud på prøve på, da han avviste dødsspranget (Matt 4,5–7).

Kaj Munk sa i en preken om denne formen for fromhet: «Vi kan ikke forvente at Gud skal komme og pudre oss bak når vi har blitt såre av å sitte stille. I det daglige liv skal vi bruke vårt vett og vår forstand som Gud har gitt oss, og ikke forvente mirakler.» Det var dette Bonhoeffer mente.