Som snusfornuftige politikere vraker biskopene det kristne menneskesynet

Tradisjonelt har kristen etikk fremhevet at alle mennesker – fra unnfangelsen av – har samme menneskeverd. Det gjør egentlig ingen forskjell om et menneske er bittelite eller befinner seg i mors mage.

Årsaken er at alle mennesker er skapt av Gud.

«For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv», står det i Salme 139. Og ordene: «Dine øyne så meg da jeg var et foster».

Men når biskopene i Den norske kirke – med preses i spissen – skal kommentere forslaget til ny abortlov, møter vi et usammenhengende politikerspråk og en gradering av menneskeverdet.

Det er rett ut sagt tragisk.

En etisk nyvinning

For noen dager siden skrev Morten Magelssen, professor i medisinsk etikk, om biskopenes argumentasjon her i Dagen. Utgangspunktet var et innlegg i Vårt Land 3. oktober fra Olav Fykse Tveit, preses for biskopene. Der skrev han blant annet: «Lovforslaget tar ikkje nok omsyn til dei store endringer i fosterets utvikling i perioden mellom 12 og 18 veker».

Magelssens vurdering er at ideen om at «fosterets verdi stiger gradvis i takt med dets utvikling gjennom svangerskapet» ikke er et «tradisjonelt kristent syn på fosteret». Snarere kalte han det for en «nyvinning i kristen etikk».

Det siste er nok helt rett – og bør føre til betydelig skepsis. Er det noe kristen etikk ikke trenger, så er det nyvinninger basert på en abortlov som gjør de aller svakeste rettsløse.

Det kan også diskuteres om Fykse Tveit har rett i at det virkelig skjer «store endringer i fosterets utvikling i perioden mellom 12 og 18 veker». Faktum er vel, rent medisinsk, at fosteret først og fremst vokser.

Uansett innebærer argumentasjonen at abort reduseres som etisk problem jo mindre fosteret her. Å argumentere bibelsk og etisk for et slikt ståsted er mildt sagt vanskelig.

Høring fra et samlet bispemøte

Svaret fra Olav Fykse Tveit til Magelssens analyse vitner om en håpløs spagat. På den ene siden påstår han at «fosteret har fra begynnelsen en verdi som i utgangspunktet ikke kan måles».

På den andre siden bekrefter han at «den moralske statusen» til fosteret øker gjennom svangerskapet.

Det høres ganske utrolig ut at en verdi som ikke kan måles likevel kan øke gradvis.

Dessverre er den forvirrende argumentasjonen til preses neppe et rent arbeidsuhell. Et samlet bispemøte fremla et fem sider langt høringssvar 16. februar som tydelig fastslår at fosterets menneskeverd kan graderes. Da betyr det egentlig ikke så mye at biskopene også gir gode argumenter mot en utvidelse av abortgrensen.

Høringssvaret påpeker at regjeringens forslag ikke reflekterer «den økende grad av den moralske status og rettsvern fosteret får gjennom svangerskapet». Litt senere står det at «den moralske statusen» for fosteret vil «øke gjennom svangerskapet, og det er slik en forskjell på en abort tidlig og sent i svangerskapet».

Det er nok sant at tidspunktet for abort gjør en forskjell for kvinnen. Men det er oppsiktsvekkende at biskopene mener forskjellen omhandler fosterets moralske status.

Rett til å leve

Tilbake i 2019 uttalte et samlet bispemøte at et «samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Ordene vakte stor oppsikt. For første gang oppfattet mange at biskopene satte et slags godkjenningsstempel på prinsippet om selvbestemt abort.

Nå kan vi konstatere at bordet fanger.

Biskopenes forutsetning er at abortloven er et gode. Og så blir høringssvaret en snusfornuftig utredning, på politiske premisser, som bare legger til grunn at kvinnens «autonomi» går foran menneskeverdet.

I sitt innlegg skriver preses at «vi er nødt til å tenke at rettssikkerheten til fosteret styrkes gjennom svangerskapet». Men hvorfor i alle dager er vi «nødt» til å tenke slik? Det er jo, som Magelssen påpeker, en fremmed tanke for kristen etikk.

Hvilken lov kan få flertall?

Tilbake i 2019 uttalte biskopene – og det gjentas i høringssvaret – at fosteret «er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern». Det høres bra ut. Men hva betyr det egentlig?

Faktum er at en lov om «selvbestemt abort» – om grensen settes til 12 eller 18 uker – fratar fosteret ethvert reelt vern fram til denne grensen. Derfor er biskopenes forsikring om støtte til fosterets menneskeverd i beste fall meningsløs. I verste fall en ren løgn.

Poenget er ikke at alle politiske spørsmål om abort løses for de som har et kristent syn på fosteret. Det er forskjell på å innta et prinsipielt standpunkt ut fra kristen etikk og å diskutere tiltak som kan få ned aborttallene.

Men er det virkelig biskopenes oppgave å gå inn i denne debatten som andre politiske aktører?

Legal og illegal abort

I høringssvaret skriver biskopene at det «har blitt, og blir, utført aborter i alle samfunn uavhengig av om abort har vært tillatt eller ikke».

Påstanden er kanskje sann. Men hva kan den brukes til? Ingen ville vel foreslått at voldtekt bør tillates fordi voldtekt alltid har foregått. Hvis fosteret har en rett til liv, er det ikke et særlig tungt argument at noen lar være å respektere en slik rett.

Så bør politikere åpenbart vurdere konsekvensene av sin lovgivning. Når det gjelder abort, bør også situasjonen for gravide kvinner spille inn. Å forby abort endrer lite hvis resultatet bare blir at legale aborter blir utført ulovlig, og i verste fall øker muligheten for at kvinner dør.

Slike vurderinger må selvsagt politikere gjøre. Men skal kirkeledere la slike pragmatiske avveininger overstyre de etiske vurderingene?

Hvem vil da tale fosterets sak?

Ingen motkultur

Biskopene kommenterer i sitt høringssvar noe av det lovforslaget sier om fosterets levedyktighet fra uke 22. Blant annet skriver de:

«At spørsmålet om levedyktighet spiller en vesentlig rolle i utredningen, synliggjør at det er en generell holdning i samfunnet om at et foster får en økt moralsk status gjennom svangerskapet».

Det hadde vært å forvente at biskopene tok et oppgjør med den generelle holdningen om at et lite foster har en lavere «moralsk status» enn et stort foster, men isteden velger altså biskopene å slutte seg til et slikt ståsted.

Slik blir det tydelig at biskopene dessverre gjør noe helt annet enn å representere en tydelig motkultur.