Debatt
Står «kristne-høyre» sterkt i Norge?
Jeg har skrevet et kapittel om Norge i boken The Christian Right in Europe som nettopp er ute med åpen tilgang (Columbia University Press/de Gruyter). For noen av de andre kapitlene har det vært trusler om rettssaker reist av aktører som føler seg ufortjent stemplet, og noe av begrepsbruken i andre kapitler, særlig «ultra-conservative», er jeg skeptisk til.
Overfor redaktøren presiserte jeg også at begrepet «nye kristne høyre» – hvor det sentrale er at kristendom brukes som identitetsmarkør mot andre – ville vært bedre. Redaktørens innledende kapittel søker å forklare hva som er dette nye. Han trekker inn USA, og begrepet «culture war», men understreker samtidig at det europeiske fenomenet må forstås på sine egne premisser.
Annonse
Mest påfallende er dette: Som følge av at identitets-dimensjonen er blitt så sentral i «nye kristne høyre» er det mulig å stå for en sekulær plattform og fremme en identitets- tenking, altså tilslutning til kristendom utelukkende som identitet, ikke som tro.
I skriveprosessen har jeg invitert både Dagen-redaktør Selbekk og tidligere Norge IDAG-redaktør Ystebø til å komme med innspill. Jeg omtaler Dagen slik: «daily, conservative» og Norge IDAG slik: «weekly, right-wing»; og begge presenteres som kristne medier.
Av redaktøren ble jeg utfordret til å skrive om Jan-Aage Torp, som redaktøren oppfattet å være en sentral «kristen høyre»-aktør i Norge. Jeg omtaler to større reportasjer i Vårt Land fra 2021: «Guds barnevernlobbyist» og «Torps diplomatnettverk». Vi vet at diplomat-nettverket ikke er noe nettverk, men personer som Torp er fotografert sammen med. Selv om Torp har tatt i bruk hjemmesiden til Kristen Koalisjon Norge (KKN) og er intervjuet på Visjon Norge konkluderer jeg med at Torp er irrelevant i Norge.
Nettopp Visjon Norge er en sentral aktør, også fordi nedslagsfeltet omfatter Danmark og Sverige, og har støttespillere fra en rekke kirkesamfunnet. Det at Visjon Norges omsetning har hatt en svak nedgang (i absolutte tall) på 2010-tallet og Visjon Norge-gründer Hanvold har vært både kjøper og selger – med ulike «hatter» – har ikke redusert Visjon Norges gjennomslag.
Hva med Oslo Symposium? Som de fleste som leser Dagen kjenner til, er dette etter splittelsen i Norge IDAG blitt to ulike arrangementer, og Oslo Symposium har hatt talere fra flere partier på Stortinget. Selv om Visjon Norge har sendt fra Oslo Symposium er antallet som faktisk møter opp noen hundre; altså på nivå med et sommerarrangement i regi av en mindre misjonsorganisasjon. De større organisasjonene samler mange tusen. Jeg mener Oslo Symposium kan ha en funksjon for å avklare hvordan noen politikere forholder seg til noen politiske temaer – når det skal søke å tekkes en viss velgergruppe.
Den ene av de to Oslo Symposium arrangeres av Kristen Media Norge og Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem – Norsk Avdeling (ICEJ Norge). ICEJ Norge er en aktør som jeg regner som «kristne høyre» og som jeg mener er viktig. Inntektene har lenge vært på over 10 millioner, og var i 2022 på over 16 millioner NOK. Med Israel for fred (MIFF) er mer synlig i mediebildet. Med sin spesifisering av at MIFF er politisk og religiøst nøytral vil MIFF kunne nå inn i politiske miljøer som ikke ICEJ Norge kan. ICEJ Norge har imidlertid samlet inn langt mer penger enn MIFF har gjort, og ICEJ Norge når bredt ut.
Selv om mye som skjer av mobilisering på nettet også kan karakteriseres som uttrykk for kristne høyre, kan slik aktivitet ikke karakteriseres som uttrykk for en «kristne høyre»- bevegelse.
Personer i Norge som er aktive i en kristen sammenheng («church-going») skiller seg ut i Europa ved å være generelt lite skeptiske til islam og til innvandrere, som vist i Pew- studien Being Christian in Western Europe; s. 21 og 23. Samme studie finner at dersom kirke- aktiv og «sterkt troende» kombineres er norske såkalte «highly committed Christians» av de minst positive i Vest-Europa til likekjønnet ekteskap og til abort; se Pew-studien s. 153 og 155.
Annonse
Aktive kristne i Norge uttrykker altså en støtte til tradisjonell kristne høyre-tenkning. Disse er langt mindre mottakelige for en identitet-basert kristne høyre-tenkning. Jeg peker i kapitlet på noen forklaringer:
(i) De norske motkulturene – som var sentrale i EEC/EU- folkeavstemmingene – har ikke vært basert på fremmedfrykt, men folkelig autoritets- motstand. (ii) Tidligere assimileringspolitikk av samer og nasjonale minoriteter har skapt høy bevissthet om hva misbruk av majoritetsmakt kan føre til. (iii) Misjonsorganisasjonene har formidlet på måter som har gjort konservative til internasjonalister. (iv) Kirkene har engasjert seg for globalt ansvar og dialog, ikke selv-beskyttelse og konstruksjon av «identitet». (v) Mindre polarisering i det offentlige ordskiftet enn hva vi finner i eksempelvis Danmark og (mer nylig) Sverige.
Jeg er mindre sikker på hvor viktig den offentlige samtalen etter 22. juli-terroren har vært for å demme opp for identitet-basert kristen høyre-tenkning. I kapitlet peker jeg på at 10. august-terroristen, som ble overmannet i moskeen al-Noor i Bærum, hadde en kristen- konservativ vekkelse parallelt med hans bevegelse mot voldsforherligende høyreekstremisme.
Blant flere kirkeledere var dette en vekker. Jeg vet ikke hvordan denne innsikten diskuteres blant kristne i Norge, men denne innsikten må ikke glemmes.
