Stat og tro

Umiddelbart etter Stortingets vedtak i 2009 om å løsne de legale båndene mellom stat og kirke sammenkalte Norges kristne råd (NKR) til en markering i Oslo. I samlingen rådde en euforisk stemning, særlig fra den frikirkelige siden. Endelig kunne alle trossamfunn i samfunnet vurderes prinsipielt likt i sin relasjon til staten.

Det var knapt nok en riktig observasjon. Statskirken er bare delvis borte. Grunnlovens nye § 16 forankrer «Folkekirken» som institusjon sterkere enn § 2 gjorde, med de offentlige forpliktelser som det kan medføre.

Umiddelbart etter Stortingets vedtak i 2009 om å løsne de legale båndene mellom stat og kirke sammenkalte Norges kristne råd (NKR) til en markering i Oslo. I samlingen rådde en euforisk stemning, særlig fra den frikirkelige siden.

Endelig kunne alle trossamfunn i samfunnet vurderes prinsipielt likt i sin relasjon til staten. Det var knapt nok en riktig observasjon. Statskirken er bare delvis borte. Grunnlovens nye § 16 forankrer «Folkekirken» som institusjon sterkere enn § 2 gjorde, med de offentlige forpliktelser som det kan medføre.

Mange av de frammøtte tok ordet for ivrig å fremme tanken om at tros- og livssynssamfunn nå kunne samles i et livssynsdepartement med en ganske aktiv rolle. Før den formelle endringen av Den norske kirkes forhold til staten lå Dnk i en eller annen form for «kirkedepartement» mens alle andre var i Justisdepartementet. I dag er alle under Kulturdepartementet.

Midt i den lystige stemningen og drømmen om et livssynsdepartement tar den sindige katolske nonnen Anne Bente Hadland ordet og sier (etter mitt minne): «Vår kirke har eksistert i 2000 år og er representert i alle verdens nasjoner. Vi har lært å ikke stole på noen myndigheter.

Å være under Justisdepartementet innebærer at vår viktigste relasjon til staten er å være i et juridisk ordnet forhold. Kanskje det beste framover for oss alle er at båndene til staten ikke er strammere enn dette.»

La oss ikke henge oss opp i at den romerske kirken mer enn noen historisk har levd uhyre tett på den verdslige makt. Det er vel noe av erfaringen bak Hadlands utsagn. Se heller på det prinsipielle innholdet til Hadland. Nylig gikk høringsfristen ut for framlegg til ny livssynslovgivning i Norge.

Den er nok svært nødvendig, ikke minst for Dnk, fordi det er en svær sak å endre juridisk posisjon slik folkekirken har gjort. Noe av premisset for høringen, og som synes å få en ganske aktiv tilslutning fra mange tros- og livssynssamfunn, er at staten skal utøve en aktiv tros- og livssynspolitikk. Skal den det?

Jeg er skeptisk. Prinsipielt er det viktig med tydelig skjelning mellom statens mandat og trossamfunnenes mandat. Det er avgjørende for alle tros- og livssynssamfunn at staten vet å holde tilbake. Demokratiet i vår tradisjon står overfor en stat som gjerne eser ut og påberoper seg mandat der den snarere skulle trekke seg unna.

Statskirkens lange historie har ikke gjort dette området ryddig. Nå når de statlige bånd er delvis løsnet for Dnk, er det viktig at ikke flest mulig ønsker seg inn i et nærmest mulig forhold til staten. Det kan fort slå som en rekyl tilbake.

Naturligvis handler ønsket om et nært forhold til staten om økonomi. Men livet ved Faraos kjøttgryter i Egypt kan ha vært oppskrytt. Kanskje er det selvstendige landet med egenprodusert melk og honning å foretrekke for alle. Staten gir sjelden uten å kreve noe tilbake.

Det er ikke der forskjellen på samfunnets statlige og private sektor trer mest tydelig fram. Tros- og livssynssektoren hører sosiologisk til den tredje sektor, sivilsamfunnet, det området som stat og privat sektor helst ser står i tjeneste for seg.

Sivilsamfunnet må imidlertid ses på som noe annet, et selvstendig samfunnsområde. Tros- og livssynssamfunn trenger for sin egenart en ytterligere selvstendighet, fordi dette handler om de store spørsmålene om hvor vi kommer fra, hvem vi er og hvor vi går hen. Slike svar gis ikke med statens påholdne penn.

Fra et kristent ståsted blir spørsmålene ytterligere tilspisset, fordi vi er overbevist om at den åpenbaringen som vi har i Kristus og selve evangeliet er den sannheten som alt er bitt til ved og som alt har som sitt mål.

Midt i kallet til lydighet mot styresmaktene og midt i vår egen norskhet, har vi en høyere lojalitet som gjør at vi når det kreves, lyder Gud mer enn mennesker.

Vi må gjerne motta offentlig understøttelse for et avgjørende og kulturskapende arbeid i samfunnet. Trossamfunn må også gjerne drive institusjoner som utfører et samfunnsnyttig ansvar, enten det er barnehager, skoler eller helseinstitusjoner. Det beriker samfunnet. Vi trenger et livssynsåpent samfunn uten berøringsangst for tro.

Samtidig tror jeg Hadland hadde rett. Ikke minst for evangeliets skyld er det viktig å markere hvem som kirkens Herre, når myndighetene vil oss vel og når de vil ha makt og kontroll. Stå i et ordnet forhold til staten, men la den for ingen pris i verden prege eller styre troen.