Staten som forsøkte å knekke Hauge

250-årsjubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel er en god anledning til å reflektere over arven etter ham. Den er mangfoldig, rik og omfattende og dekker områder som næringsliv, politikk, skole, kirke og kristent foreningsliv. Sånn sett er det både gledelig og på sin plass at Norges Bank utgir minnemynt for å markere jubileet og at regjeringen gir penger til feiringen.

Det vil også være en rekke arrangementer, utgivelser og markeringer av ulikt slag gjennom jubileumsåret som forhåpentligvis både vil få frem Hauges bidrag rent historisk, men også hva dette kan bety for oss i dag.

Men det startet jo ikke sånn. Hauge fikk en sterk opplevelse av Guds nærvær og nåde på åkeren mens han jobbet på familiegården. Kallet han fikk var radikalt og hans omreisende forkynnergjerning skapte fort vanskeligheter for prester og embedsmenn.

Den ramsalte kritikken han rettet mot dem, og spesielt prestene, kunne ikke tolereres. Det at han i tillegg reiste rundt og forkynte uten å være prest, var utålelig og måtte stoppes. Hauge ble sett på som en farlig mann og arrestert en rekke ganger for brudd på løsgjengerloven og konventikkelplakaten.

Det var jo som kjent på denne tiden nødvendig med pass for å reise til andre deler av landet og man måtte ha prestens godkjennelse for å samle mennesker til oppbyggelse og bønn.

Hauge satt mange år i fengsel uten dom og under så dårlige forhold at dette til slutt ødela helsen hans. Det er imidlertid verdt å merke seg at han fortsatte deler av sitt arbeid mens han satt i fengsel og dette skjøt fart igjen etter at han slapp fri.

Han var selvsagt merket av det ti år lange fengselsoppholdet resten av sitt liv, men innflytelsen hans bare økte etter løslatelsen. Selv om han ikke lenger kunne reise rundt i landet, kom mange til han for råd og samtaler, først på Bakkehaugen gård, og senere på Bredtvedt.

Det er ingen vil om at rettsaken mot Hauge og hans mange år i fengsel representerer et forferdelig justismord. Kirken var delaktig i dette og dessverre var flere prester og biskoper blant de fremste anklagerne og bidro dermed til at han ble sperret inne og ikke fikk videreført arbeidet slik han ønsket.

Den norske stat og Den norske kirke har gjort lite for å forsøke å rette opp i den uretten som ble begått mot Hauge. Som Selbekk poengterer, er det absolutt på sin plass med en beklagelse fra kirken.

Men hva med dem som faktisk fikk fengslet Hauge, frarøvet ham hans frihet og bidro til at han fikk ødelagt helsen sin? Det var jo ikke kirken som arresterte og fikk Hauge fengslet, selv om de var delaktige. Kun staten kunne gjøre dette. Og de gjorde det til gangs med Hauge.

Som nevnt i tidligere kronikker og innlegg representerer 250-årsjubileet for Hauges fødsel en gylden anledning for Norge til å ta et oppgjør med, og gi noe tilbake, etter den forferdelige måten Hauge ble behandlet på. I tillegg til en beklagelse fra både kirken og staten, kan dette for eksempel gjøres på følgende tre måter:

1. Ruste opp barndomshjemmet til Hauge (som vi har gjort for andre betydningsfulle personer i norsk historie) for å sikre et drivverdig museum, til glede og nytte for nye generasjoner. Dette blir i dag gjort på frivillig basis av en gjeng tapre ildsjeler

2. Bidra med midler til forskning og formidling av den haugianske arvens betydning for Norge rent historisk og dens relevans i dag

3. Sørge for at alle skoler i Norge får tilgang til materiell som beskriver Hauges og haugianernes betydning for politikk, utdanning og sosialt entreprenørskap og næringsutvikling i Norge.

Hauge lot seg ikke knekke og endte ikke opp som en bitter mann til tross for all uretten han ble utsatt for. Nå bør Norge ta oppgjør med et av vår histories største justismord. Det er på tide!

Kirken som knekket Hauge

Hvorfor går noen konservative prester ut av kirken?

Hauges åndelige testamente