Steg for steg i én retning
Når endringene skjer steg for steg, virker hvert av stegene mindre dramatisk enn om man skulle gå hele distansen på en gang. Men retningen er den samme.
Bispemøtets uttalelse bærer preg av et klassisk kompromiss. Et klart flertall av biskopene ønsker å vie homofile par. Men av hensyn til ønsket om kirkelig samling, velger de å ikke trumfe gjennom sitt primære syn. I stedet anbefaler de en forbønnsliturgi. Heller ikke denne vil mindretallsbiskopene godta.
Raushet og fasthet
Annonse
Dermed kan man tolke situasjonen dithen at flertallsbiskopene viser raushet overfor sine fire kolleger, og at disse så velger å besvare rausheten med å bli stående nøyaktig på samme sted som før.
En slik tolkning tjener til å befeste et bilde av en kirke i bevegelse, men hvor flertallsbiskopene viser tålmodighet med mindretallet slik at de om noen år sammen kan gå inn for den vigselsordningen det nå ikke er enstemmighet omkring.
Virker mindre dramatisk
Det velkjente bildet av frosken som kokes sakte er nærliggende når man vil forstå utviklingen i Den norske kirkes lederskap på dette området. Når endringene skjer steg for steg, virker hvert av stegene mindre dramatisk enn om man skulle gå hele distansen på en gang. Dermed følger det neste skrittet som en naturlig følge av det forrige, og hvert av dem virker rimelig snarere enn kontroversielt. Men retningen er den samme.
Om Kirkemøtet følger flertallsbiskopenes anbefaling og vedtar en forbønnsliturgi for likekjønnede par, går det neppe lang tid før man i neste omgang tar steget fullt ut og godtar vigsel av homofile par. Gitt at man fortsatt praktiserer vigsler i kirkelig regi. Men om kirken vier eller nøyer seg med å velsigne homofile par som har inngått juridisk ekteskap er underordnet, kirkens holdning er her først og fremst et teologisk spørsmål.
Mindretallsbiskopene befinner seg i en fortvilet situasjon, og lite tyder på at den blir enklere i årene fremover.
