Stephan Christiansen – et bønnesvar?

Den negative omtalen av Stephan Christiansen vil ingen ende ta. Derfor var det befriende at Dagen, på lederplass den 31.5., påtalte overtrampet til teologen Eskil Skjeldal med sin kronikk i Aftenposten noen dager tidligere.

Bortsett fra forbeholdet om at: «Christiansen ledet aldri ungdom inn i voldelige fantasier», så er det om å gjøre for Skjeldal å finne de mange likhetstrekk mellom svært destruktive miljøer og «Christiansens virksomhet».

I Aftenposten nevnes Ubaydullah Hussain (bl.a. dømt for deltagelse i IS), Helge Fossmo i Knutby og David Koresh (som tok med seg 79 av sine tilhengere i døden) i samme åndedrett som pastor Stephan Christiansen.

I sitt tilsvar i Dagen den 9.6. gjør Skjeldal det enklere for seg selv ved kun å nevne Hussain og at «det er fullt mulig å låse fast de felles grunnleggende psykologiske mekanismene som er i spill innenfor de to ulike miljøene».

Skjeldals prosjekt er et fullstendig blindspor. Jeg skal påta meg å finne felles psykologiske mekanismer i spill i nær sagt ethvert menneskelig foretak.

«Det handler om psykologisk makt og en leders behov for detaljstyring og kontroll», oppsummerer Skjeldal. Dette er lederadferd en norsk borger kan komme i berøring med på nærmeste NAV-kontor, og nesten overalt ellers.

Selvsagt også i norsk kirkeliv Sannheten er at Hussains og likesinnedes universer er destruktive. Deres lederskap må per definisjon bli destruktivt. Det skrekkabinettet av ledertyper som Skjeldal plasserer Stephan Christiansen i, er en vulgær demonisering.

Stephan Christiansens univers – inklusiv Jesus Revolution – er ikke bare noen hakk bedre, det ligner det bibelske. (Som i hvert fall kristne mennesker bør omfavne).

Da er vi tilbake til spørsmålet om det lederskap Christiansen faktisk har utøvd – og utøver – er bra eller dårlig? Skal vi tro VGTV-serien Frelst og de 45 personene som sendte et åpent brev om sine erfaringer med Stephan (og Anne) Christiansen i fjor sommer, så er deres lederskap svært kritikkverdig.

Men 45 underskrivere (hvorav 33 anonyme) er ikke mye i en sammenheng der trolig 5.000–6.000 mennesker har stått under deres lederskap. Mange har tatt til motmæle og rost det samme lederskapet, nær sagt opp i skyene.

I en arbeidsplassundersøkelse vil man nesten uten unntak finne en viss andel som er kritiske til ledelsen. Det høres selvfølgelig kynisk ut, men at én prosent går hardt ut mot ledelsen i en (kristen) organisasjon, bør ikke sjokkere. Det betyr ikke at kritikken skal avfeies.

Mange positive grep er åpenbart også blitt tatt underveis i Jesus Revolution. Christiansen har også bedt offentlig om tilgivelse for sin umodenhet. Det er heller ikke slik at ekteparet Christiansen ikke vil ta imot dem som har hatt dårlige erfaringer. De har bare, forståelig nok, ikke ønsket å ha journalister til stede.

Rut Helen Gjævert arbeider i VGTV, er Frelst sin manusforfatter og hovedrolleinnehaver. I episode etter episode tegnes det et bilde av misjonsorganisasjonen Jesus Revolution som en farlig sekt.

Det gjøres gjennom et odiøst begrepsbruk og ved negative sammenligninger. Giævert, i sin dobbeltrolle, har tydeligvis hatt en agenda. En fire minutters samtale med organisasjonens leder til slutt kan ikke bøte på det inntrykket som er skapt.

Å kjøpe budskapet i Frelst som en «dokumentar», er i mine øyne ikke bare naivt, men meningsløst.

Anne og Stephan Christiansen har plantet og leder en blomstrende menighet i Oslo, « Jesus Church», der nærmere 50 nasjonaliteter er representert. « Ny Generasjon» som Stephan Christiansen grunnla for 20 år siden, er nå til stede på rundt 3.000 skoler og studiesteder i Europa, Russland og i flere andre land.

Jesus Revolution er fortsatt en dynamisk bevegelse som mobiliserer hundrevis av unge for å nå Europas ungdom med evangeliet. Sommerens satsing i Roma har stor oppslutning regionalt.

Bibelskolen deres fylles opp av motiverte studenter hver høst. Anne Christiansen startet og står i spissen for «Jesuskvinner», et betydelig tverrkirkelig nettverk som har inspirert tusenvis av kvinner i Norge og Norden. Rundt seg har disse to pionerene modne og oppegående ledere av alle slag. Hva forteller alt dette oss?

At vi har med to sjeldne gründere å gjøre. I et nokså stillestående, vedlikeholdspreget kirkelandskap har vi problemer med å gjenkjenne slike personer som ressurser og gaver til Guds menighet.

I næringslivet er det en kjent sak at gründere kan være krevende å forholde seg til. Ekteparet Christiansen er neppe noe unntak. Det betyr ikke at de ikke er vennlige og varmhjertete, men sikkert mer bestemte og målbevisste en de fleste er vant til.

Pionertider er vanligvis krevende tider. Slik tror jeg vi kunne avlegge den ene organisasjonen etter den andre en visitt, og finne enkeltpersoner som opplevde oppstarten ugrei. I Christiansens tilfelle mener jeg dette er blitt hausset opp til det ugjenkjennelige.

På min 50-årige vandring i det norske kirkelandskapet har jeg kommet nær mange ulike ledertyper. Ikke alt har vært ok. Gjennom det tverrkirkelige bønnearbeidet i hovedstaden har jeg kommet nokså nær Anne og Stephan Christiansen.

Det har vært en udelt gledelig og positiv erfaring. Som lederpersonligheter og helstøpte kristne rager de høyt i landskapet. Anne og Stephan Christiansen fortjener – og bør få – heder og anerkjennelse.

Det er faktisk viktig, ikke minst med tanke på neste generasjon ledere som sitter ringside og observerer det som foregår. De bør ikke sitte igjen med inntrykk av at det er best å ligge lavt, være forsiktige og aldri støte noen.

Kristen-Norge trenger modigere, tydeligere og mer dynamiske ledere enn noen gang. Jeg tror Anne og Stephan Christiansen representerer gedigne svar på bønn om Guds rikes fremgang i hovedstaden og nasjonen. La oss heie på dem og alle gode modeller vi ellers har!