Stig Magne Heitmann: «Syndens alvor er synliggjort i hver bok i Bibelen»

Jeg har nettopp sett på amerikansk kristen-tv. Forkynneren talte om «syndens alvor» på en kanal som er kjent for å formidle kristenkarismatisk velsignelsesteologi. Forsamlingen var nok noe overrasket, men forkynnerens bibelutleggelse var så seriøs at den så ut til å gripe tilhørerne.

I den luthersk-karismatiske menigheten jeg tilhører, har vi denne høsten bibelundervisning ut fra Apostlenes gjerninger. De fleste vil vel forbinde denne bokens innhold med temaer som Den hellige ånd, pinse og Den hellige ånds dåp, tegn og helbredelsesunder, lenker som faller av apostler som sitter fengslet, vekkelse og seier. Færre tenker på trengsler og forfølgelse, indre brytninger og ytre kamper. Og enda færre vil vel tenke på et tema som «syndens alvor»?

Men tidlig i Jerusalem-menighetens historie hender det noe som for alvor synliggjør apostelen Paulus' ord i Romerbrevet om at «syndens lønn er døden». Ekteparet Saffira og Ananias blir enige om å lyve for apostlene og menigheten. Men Peter forteller dem at det er for Guds hellige ånd de egentlig lyver. Det fører til deres død! Så alvorlig er synden.

Når jeg skulle forberede denne undervisningen, kom jeg ikke utenom å se på tematikken «syndens alvor» i Bibelen. Og jo mer jeg leste om det i både Det gamle testamente og Det nye testamente, jo mer tydelig ble det at synd er dødsens alvorlig.

Jeg begynte med beretningen om syndefallet i Første Mosebok kapittel 3. Det er ursynden, opphavet til all senere synd. Ulydigheten mot Guds klare tale hadde et spekter av konsekvenser. Fra da av kom slangen til å hogge kvinnens ætt i hælen. Kvinnens ætt – menneskeheten, Israels folk, Kirken, du og jeg – hogges i hælen. Vi er underlagt syndens og dødens makt. Det er bare han som er selve kvinnens ætt i entall, Jesus, som har beseiret og knust slangen, og det er bare ved ham vi kan vinne seier.

Syndens alvor er synliggjort i hver bok i Bibelen, fra den første til den siste. Forkynner og leser vi det?

Farao forherdet sitt hjerte da han ikke ville la Israels folk dra fra Egypt. Han forherdet det selv så lenge at Gud selv gjorde hjertet hans hardt. Det svarer til det Paulus skriver i begynnelsen av Romerbrevet. Først velger mennesker sin egen vei bort fra Guds åpenbaring. Etter hvert blir deres forstand formørket. Da skjer det alvorlige; Gud blir subjekt for forherdelsen, og det er ingen vei til omvendelse.

Til og med den gudfryktige kong David, han som elsket Gud av hele sitt hjerte, begikk først en alvorlig synd. For å dekke over den, begikk han en ny, og en ny, og en ny. Konsekvensene ble bitre. Vi leser hans sterke syndsbekjennelser i Salme 32 og 51. Og det er det som er veien til tilgivelse og befrielse. «Ta ikke fra meg din hellige ånd», ber han. Han hadde sett hvordan det gikk med kong Saul da Gud fjernet salvelsen fra ham.

Vi lengter etter vekkelse, men hvordan skal det bli vekkelse hvis det er uoppgjort synd? Historien i Josvas bok om Akan og Israelsfolkets tap for den lille byen Ai like etter erobringen av den befestede byen Jeriko, der en sterk illustrasjon om at Guds folk kan miste Guds velsignelse og kraft der det er synd.

Den kjente amerikanske vekkelsesforkynneren D.L. Moody ba stadig til Gud: «Det er vel ikke noe som stenger mellom deg og meg?» Han visste at et liv i hellighet var avgjørende for hans tjeneste.

For noen år siden var vi veldig opptatt av vekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet i Korea som gjorde at hovedstaden Pyong Yang ble kalt «Østens Jerusalem». Men et grundig studium av kirkehistorien forteller mer enn tydelig at vekkelsen begynte med syndserkjennelse og syndsbekjennelse.

Man kan bli liberal uten å forstå det selv

Vi kunne nevne så mye mer fra Bibelen og Kirkens historie, men jeg er overbevist om at vi rører ved noe helt sentralt her. Vi kan ikke våge at det er noe synd mellom oss og Gud. Den store forsoningsdagen, jom kippur, er omtalt i 3. Mosebok kapittel 16. På korset oppfylte Jesus alt som trengs av soning for at vi skulle bli forsonet med og rettferdiggjort av Gud.

I en svært leseverdig betraktning om liberalisering av teologien i Kirken, inkludert de delene som regnes som konservative, peker Andreas Masvie på glidningen som skjer umerkelig. Den senere tids debatt og flere hendelser understreker at han har rett. Det er alvorlig når vi slik beveger oss bort fra Guds ord, også om det bare skjer med én millimeter om gangen.

Kjære bibellesere som ønsker å leve et hellig liv! Kjære forkynnere som er hyrder for menighetene! Vi trenger på nytt å lese om dette og tale om det. Så kan vi virkelig forstå og erfare Guds vidunderlige nåde.

Liberal glidning? Slik svarer ledere i Kristen-Norge