Kronikk
Stigespillet om misjonærbarna
Det er sjelden tid for å snakke om det som var feil i NLM, men ofte tid for å gå videre.
Jeg leser med interesse det siste års kronikker om NLMs lederskap. Flere har hevdet at NLMs ledere ikke er i stand til å lytte, være i dialog, ta inn virkeligheten andre opplever. Selv synes lederne kritikken er urimelig.
Jeg har brukt 20 år av mitt voksne liv på å forsøke å sette søkelys på misjonærbarnas opplevelser. Det har vært en reise hvor ett skritt fram ofte innebærer to tilbake. Og hvor åpne dører ikke nødvendigvis betyr åpne ører.
Annonse
Utgangspunktet er mine høyst personlige erfaringer:
Som misjonærbarn på internatskole i Kenya ble jeg utsatt for overgrep, opplevde at huset vårt brant til grunnen, overvar at en person ble steinet, at en hang seg utenfor huset vårt, at skudd traff husveggene og jeg så døde langs veiene.
Jeg møtte foreldrene mine tre ganger i året, var konstant livredd for dem siden jeg visste de bodde på et svært farlig sted.
Men det var ikke bare meg. Etter å ha møtt en annen, dypt traumatisert med oppvekst fra NLMs misjonsmarker, tok jeg i 2004 kontakt med ledelsen i håp om å få i stand en kartlegging av konsekvensene.
Først i 2005 fikk jeg svar fra koordinerende misjonssekretær Jan Sandvik og fagkonsulent Unndis Bergås. De skrev at NLM «har kommet fram til at den beste måten vi kan finne å gjøre dette på, er å be deg ta kontakt med de som du vet sliter, og oppfordre dem til å ta kontakt med oss».
Etter gjentatte forsøk og useriøse svar som dette, snakket jeg i 2007 med Dagbladet om saken. Først da pressen begynte å stille NLM ubehagelige spørsmål, ble det fortgang i ting. Rett etterpå ble det sendt ut brev til 750 misjonærbarn om at NLM ønsket å gjøre en undersøkelse av deres situasjon.
I et rundskriv fra NLMs ledelse het det den gang at NLM skal «sikre et kontinuerlig og permanent fokus på misjonærbarna og deres familier» og at «NLM vil ta konsekvensene av det som kommer frem i rapporten og iverksette oppfølgingstiltak så langt organisasjonen evner».
Senere ble jeg spurt om å selv delta i arbeidet med rapporten, men ble raskt nedslått: Min opplevelse var at midlene var beskjedne, og det virket som arbeidet skulle gjøres fortest mulig. Noen av de mest omfattende overgrepene ble heller ikke rapportert inn, fordi en gruppe ikke ønsket å delta. Etter å ha kjempet mot NLM i 20 år, hadde de ingen tillit lengre, og 40 prosent av alle misjonærbarn svarte ikke på undersøkelsen.
Annonse
Omtrent på samme tid som medieoppslagene i forkant av arbeidet med rapporten kom, gikk informasjonsleder Espen Ottosen ut i Magazinet og mente at misjonærbarna har for stor definisjonsmakt:
«De defineres som offer – sikkert med rette. Men det fører også til at de havner i en maktposisjon.» Ottosen mente vi skygget for en annen historie, «for mange barn har hatt en god oppvekst».
Maktposisjonen misjonærbarna var i, ga dem til slutt en rapport i 2009, med beklagelse om praksisen med internatskoler. Samt mulighet for terapi inntil 25.000 kroner, hvis behovet kunne dokumenteres. Ikke overraskende var dette langt fra tilstrekkelig i mange tilfeller.
Men NLM hadde ikke mer å gi. Ny generalsekretær, Øyvind Åsland, uttalte i 2012 til Vårt Land at de allerede hadde invitert misjonærbarna til konferanse og alt bestemt et beløp:
«Slik vi har vurdert dette til nå, opplever vi det som en god måte å ta ansvar på.» Generalsekretæren virket ikke å være spesielt opptatt av misjonærbarnas opplevelse.
Da NLM etablerte nye retningslinjer for håndtering av varsler om seksuelle overgrep, tok jeg mot til meg. Endelig følte jeg det trygt, og sendte av gårde varselet sammen med min journalinformasjon og ba om hjelp til behandling av traumer.
Personalsjef Kari Margrethe Solvang var mottaker av brevet og skulle etter retningslinjene svare meg umiddelbart, gi meg en person å snakke med og starte prosessen.
Jeg hørte ingenting, etter en måned etterspurte jeg svar. Har du mottatt brevet mitt? Ja, vi skal ha et møte om det nå. Hvem sitter i den gruppen, og har de sett min konfidensielle informasjon? Svarene er uklare, jeg var redd for at svært personlig data kom i hendene på mennesker jeg ikke var informert om. Jeg ba om å få papirene tilbake.
Annonse
Jeg gikk da til Vårt Land som ønsket i å lage en sak rundt NLMs oppfølgning av krenkelsessaker. Plutselig er generalsekretær Åsland og personalsjef Solvang interessert i å møte meg for å høre mer. «Kan du komme til Oslo?» Jeg ber dem komme til Stavanger og møte meg der. «Hvor lang tid trenger du? Er det nok med en og en halv time, slik at vi rekker flyet hjem samme kveld?»
Vi møttes på Scandic hotell ved flyterminalen. De fikk aldri høre min historie. Tillit er ikke noe som kan presses inn i timeplanen.
Da et misjonærbarn saksøkte NLM i 2013, argumenterte organisasjonen for at det ikke var NLM, men foreldrene, som hadde ansvaret.
Da personalsjef Solvang i 2014 annonserte at det skulle avholdes et nytt kurs på Institutt for sjelesorg (Modum Bad, Vikersund, red.anm.) for oss med utenlandsoppvekst, ble det beskrevet slik: «Hovedfokuset ligger på å leve som den en er, altså nåtid og framtid, mer enn det som skjedde den gang.»
Det er sjelden tid for å snakke om det som var feil i NLM, men ofte tid for å gå videre.
Det er sjelden tid for å snakke om det som var feil i NLM, men ofte tid for å gå videre.
Tegneserieforfatter Lene Ask kom med boken «O bli hos meg» tidligere i år, som bygger på ti misjonærbarns vanskelige oppvekst.
Informasjonsleder Ottosen beklaget på vegne av NLM, men understreket til Dagsavisen at «NLM overtok ikke foreldreansvaret» og la til at «skolene var også offentlig godkjente». Han gjentok budskapet på NRKs Ekko, «det var dypest sett foreldrene som tok dette ansvaret».
Måten NLMs generalsekretær, informasjonsleder og personalsjef forholder seg til misjonærbarna på, oppleves mer og mer som et dementi av beklagelsen fra 2009. Den gang ville man «stille kritiske spørsmål til hvordan kallet til misjonærtjeneste har vært formidlet i våre organisasjoner og ta et oppgjør med den kallsforståelsen som satte misjonærkallet foran foreldrekallet».
Annonse
Nå stiller derimot NLMs ledere de kritiske spørsmålene til foreldrene og til staten, som hadde tilsyn med skolene.
Vi er mange som opplever at når lederskapet sier de gjerne vil treffe oss og høre på oss, så er det et rent pliktløp. Fortellingen om misjonærbarna er en del av NLMs fortid. Den må bli en del av NLMs offisielle historie, og NLM må ta ansvar for den. Slik NLMs lederskap nå opererer, kjennes det som vi er ved «Rykk tilbake til start».
