Stille forlis

– Jeg klarer det ikke mer. Jeg klarer det bare ikke mer. Skal det aldri slutte å regne i Bergen?

Det var en ny kollega av meg som snakket. Hun hadde nettopp flyttet til Bergen fra et solfylt land i Sør-Europa, og skulle begynne på en doktorgrad. Hun var forberedt på regn. Men slik som i sommer hadde hun ikke forestilt seg at det skulle bli.

– Jeg kan ikke huske sist gang jeg så sola! Jeg kan ikke huske det!

Hun så fortvilet på meg.

– Det kommer ikke til å fortsette å være sånn, ikke sant?

Det var ikke bare hun som var fortvilet. Sommeren i Bergen var den mest regnfylte sommeren på 50 år, minst. Regnrekordene hadde stått i kø: Færrest dager helt uten regn, mest regn per døgn, mest regn per måned i både juli og august... Selv hardbarkede bergensere syntes det ble litt vel mye av det gode.

I tillegg kom vissheten om at dette ikke er noe unikt. Vestlandet har blitt våtere og våtere de siste årene, og stadig blir det satt nye rekorder. 2015 hadde vært det våteste noensinne, kunne vi lese på tampen av fjoråret. Og nå var vi der igjen, bare noen måneder senere.

Alt dette er i tråd med det klimaforskerne lenge har sagt. Våte områder vil bli våtere. Tørre områder vil bli tørrere. I andre deler av verden har det nemlig vært omvendt. Juli 2016 var den varmeste måneden noensinne. I flere deler av verden ble varmerekordene ettertrykkelig knust.

India opplevde hele 51 grader, og i Midtøsten opplevde man 53-54 grader. En slik varme gjør det umulig å opprettholde normal aktivitet for mennesker og dyr. I Sibir brøt det ut miltbrann, antakelig fordi frosne kadaver av reinsdyr som hadde dødd av sykdommen plutselig var begynt å tine. I California vet man ikke om man vil ha nok drikkevann om 10 år.

Mange av oss –meg selv inkludert –har trodd at klimakrisen var noe som først ville inntreffe for alvor i neste generasjon. Men krisen er her allerede, lenge før vi trodde. Enn så lenge er det mulig å håndtere problemene. Om noen tiår er det kanskje ikke det lenger. Kloden ser ut til å være på vei mot et sammenbrudd, et forlis, hvis vi ikke gjør noe dramatisk.

Men det er noe med klimakrisen som ikke er som andre kriser. Da flyktningstrømmen holdt på å bli uhåndterlig i 2015, snakket vi ikke om så mye annet enn hvordan man kunne få flyktningtallene ned. Da finanskrisen inntraff, var både høyre- og venstresiden opptatt av å få hjulene i gang igjen så raskt som mulig. Men i møte med klimakrisen ser det meste ut til å fortsette som før.

Klimaforliset er ikke dramatisk. Det endrer seg sakte, sakte. Her i Bergen blir det ene året våtere enn det andre. Det man før kalte «ekstremvær» kommer nå tilbake med jevne mellomrom. Så vi gjør tilpasninger. Vi begynner å bygge annerledes, vi lager bedre systemer for å få unna vannet. Vi forsøker å sikre oss før neste uvær kommer. Stille, stille. Rolig, rolig.

Men samtidig som vi gjør slike rolige tilpasninger, fortsetter vi med å utvinne olje. Ikke bare fortsetter vi med det, vi leter etter stadig nye områder. Fordi isen smelter i Arktis på grunn av oljeutvinningen og klimaendringene, kan vi nå lete etter olje stadig lenger nord. Og vi fortsetter å øke forbruket, år for år. Vi kjøper flere tv-er, flere mobiler, flere dingser.

Vi bruker mer strøm. Vi reiser mer på ferie, fordi vi får bedre råd. Vi gjør dette, de fleste av oss. Og jeg gjør det like mye som alle andre, om ikke mer. I blant tenker jeg over det, og kjenner på et slags ubehag over at også jeg er med på å sende oss mot forliset. Så stille, så stille. Men så glemmer jeg ubehaget, og bestiller nok en flybillett.

Kommer vi til å snu i tide? Kommer vi til å unngå forliset? Jeg har håpet det, lenge. Men nå vet jeg ikke lenger. Derfor kunne jeg ikke fortelle kollegaen min at det ville bli bedre. At været i Bergen ville bli tørrere igjen.

– Nei, sa jeg. – Det blir nok ikke bedre. Skal du bo i Bergen må du nok forberede deg på at det blir enda verre.