Debatt
Stopp voldelig forfølgelse av kristne i Afrika
Bryr vi oss når jihadister i Afrika angriper og dreper, brenner kirker og bortfører prester og pastorer? Eller havner grusomhetene i den litt ulne boksen vi kaller «religiøse motsetninger»?
Her er noen eksempler fra det virkelige liv i Afrika sør for Sahara:
«Militante ekstremister omringet oss», forteller pastor Barnabas fra Nigeria, en av de mange som måtte flykte for terroren. «Vi mistet alt, og hjemmet vårt ble brent. Nå kan jeg ikke lenger ta vare på familien min, og barna går ikke på skole.»
En gruppe kristne ledere i Mali fikk nylig en frist på 24 timer til å konvertere til islam – ellers ville de bli jaget på flukt eller halshugget.
Ni av ti kristne som blir drept for sin tros skyld kommer fra Afrika sør for Sahara. Det gjør Afrika til et av de stedene i verden der det er farligst å bekjenne en kristen tro.
Afrikas problemer
Konfliktene i Afrika er sammensatt, og handler blant annet om etnisitet, befolkningsvekst, kriminalitet og fattigdom. Men en faktor vi ofte overser, er den religiøse ekstremismen, som gjør seg stadig mer gjeldende.
Som når væpnede fulanier angriper kristne bosettinger. Mediene framstiller det gjerne som en konflikt mellom gjetere og bønder om beitemarker og jord. Men som en pastor i Nigeria sier det; «Gjetere kommer med gjeterstaver og kyr på dagtid. Disse kommer om natten på motorsykler, væpnet med automatgevær.» Og retorikken de bruker, er at de skal erobre land for Allah.
Islamistiske grupper
Islamistene herjer fra øst til vest i Afrikas Sahel-belte, og beveger seg stadig lengre sørover. De siste årene har det vært en skremmende utvikling i land som Burkina Faso, Mauritania, Mali, Mosambik, Tanzania, Kongo og Kenya. Noen av terrorgruppene er tilknyttet IS, andre al-Qaeda og atter andre er selvstendige. De bekjenner seg til en ideologi hvor ikke-muslimer har mindre verdi og kan jages, drepes eller ranes i Allahs navn. Derfor angriper de kristne bosettinger, dreper, brenner kirker og bortfører prester og pastorer for løsepenger. Unge jenter blir bortført, voldtatt og tvangsgiftet. Unger gutter blir tvangsrekruttert til voldelige grupper.
Burkina Faso var inntil nylig regnet som en fredelig nasjon med stor grad av religiøs toleranse. De siste fem årene har terrorgrupper erobret 40 prosent av landet og drevet innbyggere på flukt. I Mali, som tidligere var et utstillingsvindu for demokratiske og sivile rettigheter, har siden 2012 vært preget av kamper mellom myndigheter og islamistiske grupper. I Kongo, hvor 95 prosent av befolkningen regner seg som kristne, forsøker den IS-kontrollerte terrorgruppen ADF å etablere et «kalifat» i den nordøstre delen av landet.
Volden rammer alle grupper, også moderate muslimer. Likevel er det slik at kristne samfunn rammes uforholdsmessig hardt. Tall fra Observatory for Religious Freedom viser at det i Nigeria blir drept 2,7 ganger så mange kristne som muslimer, til tross for at de kristne utgjør mindre enn halvparten av Nigerias befolkning. Legger vi til at de fleste drapene skjer i nord, hvor den kristne befolkningen er i klart mindretall, blir tendensen enda tydeligere.
Flyktningkrise
Målrettet vold og mangelfull beskyttelse av Afrikas trosminoriteter har ført til en massiv flyktningkrise i flere afrikanske land. Nigeria er et av landene i verden med flest internflyktninger, hele 3,1 millioner. For ti år siden var tallet litt over én million.
Sett under ett er 44 millioner i Afrika sør for Sahara på flukt, noe som er en tredobling på 20 år. Hvor mange av disse som er kristne som har blitt fordrevet på grunn av sin tro er ukjent, men antallet er betydelig. Mange er internflyktninger i muslimske områder og får ofte ikke den hjelpen de har behov for. Angriperne blir bare unntaksvis straffet, og det er sjelden flyktningene våger å vende tilbake.
Ekstra smertelig må det oppleves at verdenssamfunnet svarer med taushet. «Mediene bryr seg ikke, politikerne snakker ikke om det, ja, ingen snakker om det», sier pastor Barnabas. «Hvordan ville du opplevd det om du ble glemt?»
Tydelig tale
Skal et problem bli løst, må man først stille riktig diagnose. Tar vi lett på trosfriheten, og legger skylden på andre forhold, vil land med mange brudd på denne rettigheten ofte fortsette i samme spor.
Hvert fjerde år må alle land stå skolerett for FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) i det som kalles UPR-prosessen. Mens Norge er påpasselige med å ta opp arbeideres rettigheter, pressefrihet og beskyttelse av seksuelle minoriteter, er vi mer tilbakeholdne når det gjelder å ta opp religiøse minoriteters situasjon. Særlig gjelder dette konvertitter. De som konverterer, til kristen tro eller ingen tro, er særlig utsatt. Vi oppfordrer våre myndigheter til å bli tydeligere på dette.
Vi etterlyser også en tydeligere dialog rundt disse spørsmålene i bilaterale og multilaterale samtaler med afrikanske land. Årlig gir Norge åtte milliarder kroner i bistand til Afrika; vi bør dermed ha et godt utgangspunkt til å kunne få de respektive lands myndigheter i tale, enten de trenger støtte og hjelp eller kritikk.
Trosfrihet for alle
For milliarder av mennesker er retten til å tro svært viktig. Stefanusalliansen og Åpne Dører er kristne organisasjoner som har til formål å støtte den forfulgte del av Kirken, men vi kjemper også for trosfrihet for alle. Selv om friheten til å leve ut sin tro er garantert av FN, blir den neglisjeret over store deler av verden. Og i øyeblikket er det Afrika som står for den mest alarmerende utviklingen.
Derfor inviterer vi – for syttende gang – til fakkeltog fra nord til sør i Norge. For øyeblikket er det satt opp fakkeltog hele 25 steder. Parolen denne gangen er nettopp «Stopp voldelig forfølgelse av kristne i Afrika!»
Vi håper det er et budskap som går inn.