Stormen om Israels justisreform

Det lille vi har sett av nyhetsdekning i store norske mediehus om denne striden, virker skrekkelig inkompetent. Norske utenriksjournalister har hittil for det meste ignorert de dyptgripende konstitusjonelle problemstillingene som striden handler om.

Den israelske høyresiden vant altså valget i Israel nokså suverent 1. november i fjor. Og 29. desember kunne Bibi Netanjahus rene høyreregjering tiltre, samtidig som fjorårets midlertidige statsminister fra Israels venstreside, Jair Lapid, måtte over i opposisjon.

Før det var gått en uke etter regjeringsskiftet, onsdag 4. januar, lanserte justisminister Yariv Levin regjeringens forslag til en omfattende justisreform. Opposisjonsleder Jair Lapid reagerte straks – aldeles i fistel. Men Lapids hysterisk protestskriking påvirket ikke regjeringen det minste.

Før det var gått en ny uke kom justisministerens lovproposisjon til de folkevalgtes bord i parlamentet Knesset. Og der satt Konstitusjons- og justiskomiteens formann, Simkha Rothman, klar til å starte de folkevalgtes normale komitébehandling. Timeplanen går åpenbart ut på å få klubbet reformen – stykke for stykke – innen parlamentets påskeferie i april.

Hos opposisjonen på den israelske venstresiden oppfattes dette som et rystende og forskrekkelig hastverk. Man ser også på forslagene som ruinerende farlige. For de vil rive ned hele det eksisterende systemet av venstreorientert overprøving og kontroll over høyresiden. Det systemet har strategene på venstresiden brukt de siste 30 årene på å bygge møysommelig opp – mer eller mindre bak kulissene.

I USA kaller man mekanismer som utøver politisk makt bak kulissene, for «The deep state». Og i Israel har enkelte kommentatorer tatt i bruk det amerikanske begrepet. Men det kan diskuteres hvor treffsikkert det er. For det israelske samfunnet er mye mer åpenlyst gjennomsiktig enn USA. Man trenger ikke konspirasjonsteoretisk terminologi når hele konspirasjonen ligger der i full offentlighet.

Israels president ber Netanyahu utsette omstridt rettsreform

Her er i alle fall en liten mini-historikk om saken:

Etter at Israel var gjenopprettet som stat i mai 1948, kom den legendariske første statsministeren, David Ben Gurion, til at Israel ikke trengte noen egen grunnlov. De folkevalgte kunne ganske enkelt klubbe landets lover fortløpende, uten å plages med evinnelige spørsmål om hver lov var konstitusjonell.

Så lenge sosialdemokratene hadde makten i Israels første par-tre tiår, kom problemet aldri på dagsordenen. Men i 1977 mistet sosialdemokratene makten. Sosialdemokratene var da blitt en slags overklasse. Og en stor og fattig (sefardisk-misrakisk) underklasse så på Likud som Israels egentlige underklasse-parti.

I de korte periodene da Rabin og Peres senere greide å sikre seg statsminister-taburetten, forandret ikke dette bildet seg. Og terrorbølgene som gjorde Oslo-avtalene til en bloddryppende fiasko i velgernes øyne, ga høyresiden gang på gang valgseieren.

Det var i denne desperate situasjonen for venstresiden at «den juridiske aktivist-revolusjonen» ble lansert. Opphavsmannen var høyesterettsjustitiarius Aharon Barak. Han var en aldeles fremragende juridisk fagmann. Og politisk lente han seg mot venstre. Grepet hans besto i å erstatte Israels manglende grunnlov med politisk venstreorientert dommerskjønn.

Satspunktet ble en menneskerettslov som ble klubbet i 1992 og definert som «Basic Law» i Israel. (Siden har Israel fått ti andre «Basic Laws»). Høyesterettsdommernes rolle ble å forlenge linjene i hver sak ved hjelp av en bestemt type juridisk rimelighets-tenkning.

Dommer Barak fikk også på plass noen mekanismer som gradvis gjorde den juridiske revolusjon mer vidtrekkende. Han åpnet Høyesteretts dører for søksmål fra hvem som helst, uten krav om «juridisk interesse» (slik som i Norge). Han sikret dommerstanden en nyrekruttering som ble kontrollert av juristene selv. Og gjennom det mangfoldige israelske riksadvokatembetet sikret han juriststanden kontroll også over statsministerens kontor og departementenes juridiske kontrollører.

Resultatet er blitt at Høyesterett i Israel de siste 30 årene har kansellert 22 lovlig vedtatte lover og hundrevis av lovlig vedtatte regjeringsbeslutninger. Under en tilspisset regjeringskrise for et par år siden kansellerte høyesterettsjustitiarius Ester Hajut på dagen en paragraf i parlamentets forretningsorden.

Og før Israels nyeste Bibi-regjering var blitt tre uker gammel, omgjorde Høyesteretts flertall nå i januar parlamentets godkjennelse av Arje Deri som innenriksminister (nemlig ved å nytolke en tidligere rettsavgjørelse i en av sakene hans).

Det er denne typen juridisk aktivisme justisminister Yariv Levins reform har til formål å annullere. Justisministerens proposisjon handler om fire ting: (1) Høyesterett får forbud mot å kansellere parlamentsvedtak i Basic Law-spørsmål og vingeklippes kraftig i alle andre lovsaker. (2) De folkevalgte får lovfestet omgjøringsrett etter slike dommer-kanselleringer. (3) Levin og Rothman foreslår politiker-kontroll over dommer-utnevnelsene og forbud mot «rimelighets»-argumentasjon i domstolene når noe er faktisk lovfestet. (4) Dessuten vingeklipper forslaget de lange juridiske tentaklene til riksadvokatembetet.

Hele justis-reformen handler altså om å skru dommer Baraks juridiske aktivist-revolusjon tilbake mot nullpunktet. Vurdert med norske øyne: Bibi-regjeringen går inn for den samme typen maktens tredeling som vi i Norge kjenner fra reformen av 1884 under slagordet «all makt samlet i stortingssalen».

Dommer Aharon Barak selv er i mellomtiden blitt en aldrende pensjonist på 85 år. Midt i januar holdt han et flammende foredrag til forsvar for livsverket sitt. Å la de folkevalgte få overtaket over dommerstanden karakteriserte han som et angrep på selve det israelske demokratiet. Høyresiden svarte at demokrati betyr folkestyre. Og dommere er per definisjon ikke folkevalgte, men embetsmenn.

Under hele den heftige striden som deretter har preget Israel, er dette mønsteret siden gått igjen. Venstresiden kaller vingeklippingen av juristene for «et angrep på Israels demokrati», mens høyresiden beskriver forslaget sitt som «et forsvar for Israels demokrati».

I praksis bruker da partene hver sin demokrati-definisjon. Venstresiden taler varmt om «lov og rett» og definerer det som det egentlige demokrati-begrepet. Mens høyresiden taler like varmt om respekt for valget og folkets uttrykte vilje som demokrati-begrepets sanne innhold.

Venstresidens tenkemåte virker aristokratisk og meritokratisk. Høyresiden tenker derimot folkestyre-forankret.

Et lignende debatt-mønster går igjen i de sju siste ukenes demonstrasjonsmønster. Ved sabbatens avslutning har venstresiden lørdag etter lørdag mobilisert kanskje 100.000 demonstranter i Tel Aviv (Israels mest venstreorienterte by). Og ved en mandags-demonstrasjon nylig ga venstreorienterte bedriftsledere de ansatte fri så de kunne busses til Jerusalem og demonstrere foran Knesset.

Ifølge Gabi Eisenkot er målet å mobilisere «alle demonstrasjoners mor» – med en million demonstranter. Det tallet mangler det foreløpig mye på. Bibi svarte at «alle demonstrasjoners mor» allerede hadde funnet sted – nemlig på valgdagen den 1. november. For da stemte 2,3 millioner israelere ja til høyresiden og justisreformen.

Den samme mandagen prøvde noen venstreorienterte folkevalgte i parlamentets Justiskomité å ødelegge komiteens møte ved å synge en protestvise med taktfast tramping, hvoretter de hoppet på komiteens ovale møtebord. Straks ble de kastet ut av sikkerhetsvaktene. Og selv om komiteen fremdeles kunne høre taktfast roping ute i korridoren, klubbet den etterpå uanfektet ett av komité-vedtakene om justis-reformen.

I tråd med dette mønsteret handler striden i Israel i høy grad om fravær av rasjonell sak-argumentasjon fra venstresiden. Opposisjonslederne Jair Lapid og Benny Gantz har begge tatt i bruk opprørs- og borgerkrigs-retorikk av til dels bloddryppende slag. Det er naturligvis maktspråk. Men det illustrerer hvor bunnløst dyp avgrunnen føles mellom partene.

I denne situasjonen har Israels seremonielle president, sosialdemokraten Jitshak Hertsog, grepet inn. To ganger hittil har han appellert til partene om å begynne å drøfte et kompromiss. Første gangen ble han nådeløst angrepet av partifelle og venstreside-pensjonist Ehud Barak for «chamberlainisme» (underforstått: Bibi er «Hitler»).

Andre gangen skisserte han begynnelsen til et kompromiss og ba om parlamentarisk «pause i justiskomiteen» slik at partene kunne forhandle på presidentens kontor. Men justisminister Levin svarte at det ikke kom på tale med så mye som ett minutts pause i den parlamentariske prosessen.

For opposisjonen kunne jo bare møte opp i justiskomiteen og fremføre argumentene sine der. Pluss eventuelle kompromiss-utspill. På vanlig parlamentarisk måte. Og utenfor Høyesteretts maktsfære.

Idet disse linjene skrives (15.02.23) er det plutselig blitt kjent at høyresiden (ved parlamentarisk innpisker Ofir Kats) er villig til å fryse to punkter i reformpakken – for å gi «ærede president Hertsog» litt tid under dialog-bestrebelsene. Det bryter altså på dypt konstitusjonelt vann i israelsk innenrikspolitikk. Det knaker stygt i det indre samholdet. Men konflikten er kanskje ikke aldeles fastlåst?