Stortinget og EØS
EU er et finansielt dragsug som ødelegger økonomien i EU og verdens valutamarked og verdenshandelen.
Det norske folk stemte nei til union i 1972. Resultatet ble ikke utestenging fra EU-markedet som tilhengerne av medlemskap hadde truet med. Vi fikk en frihandelsavtale for industrivarer med EU, akkurat det vi trengte.
Da folket i 1994 stemte nei for annen gang, burde saken vært avgjort. Vi trenger et nasjonalt jordbruk. Men Brundtland-regjeringen hadde i 1992 fått Stortinget til å vedta EØS-avtalen. Vi ble en del av EUs såkalte indre marked.
Annonse
Felles marked krever felles rett. Retten til å nedlegge veto mot direktiver fra EU som vi ikke likte, ble i praksis illusorisk. Over 8000 EU-lover har Stortinget strødd sand på siden 1994. Det gjelder ikke bare lover og regler om økonomi.
Da norsk medlemskap kom på tale i 1962, fikk vi en ny grunnlovsparagraf (93) for å gjøre avståelsen av suverenitet «lovlig», men bare på et «saklig begrenset område». Området er forlengst overskredet. Også EØS er grunnlovstridig:
Ifølge regjeringens eget EØS-utvalg er Norge hele 75 prosent EU-medlem. EU krever nå politisk sentralisering av makten, altså byråkratisk diktatur. Paragraf 93 er ubrukelig i dag, det er det vanlige syn blant jurister. Men hvorfor reagerer ikke Stortinget? EØS har åpnet for fri grenseinnvandring langt utover nasjonal- og velferdsstatens ramme. Asylbegrepet blir misbrukt.
Euro-landenes ulykke er mangelen på en mekanisme som gir symmetri i konkurranseevnen.
Eurolandene holdt toppmøte 13. mars for å avgjøre hvilke tiltak som er nødvendige for å unngå nye gjeldskriser. Tyskland med støtte av Frankrike har foreslått at eurolandene skal samordne mer sin økonomiske politikk (bankunion blant annet).
Arbeidsløsheten i de 17 eurolandene steg til 12 prosent i februar, vel 19 million. Det er 1 million mer enn for et år siden. For ungdom er ledigheten kommet opp i skyhøye 24 prosent. Det er ikke slik at hvis Norge melder seg inn i EU, kan vi få beholde den norske kronen - akkurat som EU-medlemmene Danmark og Sverige. Disse har fått beholde sin valuta, men betingelsen er at nye medlemmer etter kort tid, to år, skal gå over til euro. Adgangen til unntak gjelder ikke lenger. Men Brussel har vært nødt til å godta utsettelse for nye EU-land som ikke makter overgang til euro.
Allerede Roma-traktaten av 1957 har som forord at formålet er dannelsen av en union av Europas stater. Ifølge den franske grunnteksten vil dette si en statsunion, altså en politisk union. I den norske debatten ville lenge tilhengerne bare høre tale om økonomisk union. Men finnes det to slags lover, økonomiske lover og andre lover? Felles valuta, seddelbank og tvungen bankunion for de 17-18 eurolandene og passfri Schengen-avtale i EU/EØS betyr tap av den nasjonale suvereniteten. Hvis Island forlater EØS, må EØS oppløses. Da må vi velge mellom medlemskap og frihandel for industrivarer. Storbritannia skal ha folkeavstemning om medlemskap i 2017, og vinden blåser én veg.
Når varer og kapital skal gå fritt mellom nasjonene med fri prisdannelse og fri konkurranse, må verdimåleren, pengeenheten, være stabil og forutsigbar. Det krever stabile valutakurser, og er forutsetningen for all rasjonell kalkulasjon, særlig for langsiktig investering. Europa trenger fungerende valutamarkeder – og verden trenger en form for gullstandard, en Bretton Woods II. EU er et finansielt dragsug som ødelegger økonomien i EU og verdens valutamarked og verdenshandelen. Men i Brussel er man livende redde for at noe EU/EØS-land melder seg ut.
