Stressede oljebarn

Det er noe jeg har gått og fundert på de siste dagene:

Jeg har en sånn underlig fornemmelse av at min besteforeldregenerasjon jobbet hardere, men samtidig var mindre stresset. Mindre utbrent. Hvorfor er det slik? Og hvordan utfordrer det oss som kirke?

Hvorfor går vi rundt og kjenner oss dratt i alle mulige retninger. Må det, må få ferdig den, må besøke han, må få ordnet det, må få fikset det, må, må, må... Samtidig er vi oljebarn. Vi surfer rundt på toppen av verdenspyramiden. De rikeste av de rikeste.

Vil ikke ta «drittjobbene» lenger. Svenskene jobber på Rema og på toget. Polakkene legger fliser og bygger hus. Vi sitter på en måte på toppen av rangstigen og spiser kremen av kaken som andre har laget, men samtidig er vi stresset. Går det an og være lat og overarbeidet samtidig?

Hvis vi zoomer ut litt, løfter blikket og får et globalt perspektiv, så ser vi ulike utfordringer i ulike kulturer. Alle kulturer har noe positivt. Alle har noe negativt. Det er fort gjort å se det negative hos andre (spesielt hos russere, kanskje...) og det positive hos en selv.

Men hvis vi nå ser på vår vestlige kultur, og vår norske spesielt, så tenker jeg at stressede oljebarn må kunne beskrive en gedigen utfordring for samfunnet vårt.

Mitt store spørsmål, som jeg går rundt og grubler på, er dette: Hva betyr dette for oss som kirke?

Vi som er kalt til å være et annerledes folk. Vi som er kalt til å være jordens salt. Til å bevare. Til å bygge. Er vi annerledes?

Forrige lørdag underviste jeg på en ledersamling for unge ledere her i Tsjekkia.

Temaet var «Dratt?». Å kjenne på presset. Presset om alt man skal få gjort, alle steder man skal strekke til. Jeg fikk lov til å snakke om å være. Bare være. Bære være med Gud. Jeg må ikke lese i Bibelen. Jeg må ikke be. Jeg kan få lov til å være. Hvile. Hos Gud.

Jeg snakket til meg selv. Jeg kjente jeg trengte å høre det. Og jeg snakket til unge ledere. Etterpå rant tårene. En ung jente på 18 snakket om hvordan hun følte presset til å være aktiv. Til å holde alle programmene kirken hennes har i gang. Jeg har ikke hvile, sa hun. Og vi er ikke fruktbare. Vi vinner ikke mennesker.

Allerede i skapelsen sa Gud noe om både hvile og fruktbarhet. Kan det hende at svaret ligger i at det første Adam og Eva gjorde var å hvile. Og så var de fruktbare. Er vi late og overarbeidet fordi vi ikke begynner på rett sted? Hos Gud.

Profeten Haggai har et veldig direkte budskap til Israels folket: «Dere sår mye, men høster lite; dere spiser, men blir ikke mette, dere drikker, men slokker ikke tørsten, dere kler dere, men blir ikke varme... » Hvorfor? «Fordi mitt tempel ligger i grus, mens dere er travelt opptatt hver med sitt eget hus.»

Jesus sa noe om å bygge på fjell. Jeg lurer på om vi er en forvirret generasjon som desperat prøver å finne balansepunktet mellom hvile og arbeid, som desperat prøver å finne fred for sjelen. Som desperat prøver å døyve uroen med latskapens spising av kremen på kaka. Som desperat trenger å innse at huset er bygd på sandgrunn, at vi trenger å omvende oss og begynne på nytt.

Jeg trenger å begynne i mitt liv. Begynne med å finne hvilepunktene med min Far før jeg finner alle de åpne dørene for misjon. Begynne med å være, før jeg gjør.

Jeg trenger å være annerledes. Jeg trenger å arbeide som et resultat av at jeg har fått fred med Gud.

Og så trenger jeg å arbeide. Hardt. Være villig til å ofre for å se Guds Rike gå frem.

Jeg trenger bare å huske at det er karriere, rikdom, komforten og slike ting jeg skal ofre. Ikke hvilen hos min Far. Ikke leken med min sønn. Ikke daten med min kone. Samfunnet rundt meg ofrer feil her, jeg trenger å være annerledes.

Jeg er overbevist om at det er mulig og se Europa, Norge, Vesten gjenreist. Men det må begynne med meg. Og så må det bli gjenreisning et liv om gangen, en familie om gangen, et nabolag om gangen. Og gjenreisningen må bygges på fjell.