Striden om liturgien

«Hva skal det bli av kirken vår om ti år?» Ekteparet jeg snakket med var ganske opprørte over konflikten mellom noen menigheter i Stavanger-området og biskopen der. Selv om de er i 70-årene, støttet de at menighetene med yngre folk skal få ha gudstjenester slik som de ønsker.

«De samler jo fulle kirker med unge og barnefamilier. Da er det naturlig at gudstjenesten legges opp så det passer dem. Ellers vil de nok ikke fortsette i kirken», mente hun. Mannen fulgte opp: «Det er jo nesten ikke folk i vanlige kirker, og vi som er der, er jo over 60.»

Noen de kjente i en av de aktuelle menighetene, hadde fortalt om forholdene. De syntes at det var urimelig at de ikke skulle få bestemme hvordan de kunne ha gudstjenesten. Barna ble nå tatt så godt hensyn til. Først var det en kort forkynnelse som passet for dem. Så feiret de nattverd sammen før barna gikk til søndagsskolen, og presten holdt preken for de voksne. Det fungerte så bra, hevdet de.

Jeg ble forundret over å høre ekteparet si dette. For jeg har tenkt på dem som «formkonservative». Jeg synes de har vært opptatt av at alt som har med kirken å gjøre, helst skal være som før.

Men så viste de seg altså som «formliberale» i hvert fall når det gjaldt å få yngre mennesker til å gå jevnlig til gudstjeneste. De var helt klare på at det viktigste må være at barnefamilier føler seg hjemme der, og ikke at gudstjenesten skal følge den ordningen som biskopen har besluttet.

Menigheter i Den norske kirke har ikke fått godkjent gudstjenestene sine

«Nei, Kirkemøtet», sa jeg, «det er det som bestemmer hvordan liturgien skal være, ikke biskopen. Noen menigheter ønsker at gudstjenesten deres skal være noe annerledes enn det som vedtatt for Dnk. Da må de søke biskopen om tillatelse til forandringene. Det er dette som har skjedd i Stavanger-området», forklarte jeg.

De ønsket selvsagt støtte fra meg om sitt syn. Antakelig tok de opp dette fordi de vet at jeg er interessert i liturgiske spørsmål. Selv om jeg ikke har engasjert meg i interne saker i Dnk etter at jeg meldte meg ut derfra, gjorde jeg likevel det nå. Først støttet jeg biskopens syn.

Jeg sa at når noen av disse menighetene har latt prekenen og nattverden bytte plass, er det uhørt i den kirketradisjonen vi hører til. Helt fra 100-tallet vet vi at gudstjenesten hadde tekstlesninger, preken, forbønn og nattverd, i den rekkefølgen. Jesus er til stede og taler til oss i forkynnelsen. Han innbyr oss til å bli forenet med ham i nattverden så vi som tilgitte syndere kan komme fram for Gud Fader.

Selv om det hadde vært slik i 1.900 år, var de ikke overbevist om at dette var det beste for familier i dag. Til det svarte jeg at Dnk ikke er kongregasjonalistisk. Det er ikke den lokale menigheten som selv kan bestemme alt som angår den. Menighetene er innordnet i en større kirkelig sammenheng. Det er det felleskirkelige organ som beslutter i mange saker som angår menighetene, for eksempel gudstjenesteordningen.

Jeg prøvde å få dem til å forstå at slik var det å være med i Dnk, mens det var annerledes hos pinsevennene. Dnk ønsker å ha en ganske lik gudstjeneste for alle menigheter. Det er med på å holde kirken samlet i en tid der læreuenigheten splitter den.

Dette er imidlertid motsatt av det reformatorene mente; læren skal være den samme i alle menighetene, men gudstjenesteordninger kan variere. Jeg er enig i at det skal være samme liturgisk ordning (ordo) i alle menighetene. Men jeg mener at det kan være variasjoner i de enkelte leddene. Det må være anledning til kulturell tilpassing når det gjelder sang og musikk og bruken av orgel og/eller band.

I 2006 skrev jeg en artikkel i tidsskriftet «Praktisk teologi» om slike spørsmål. På den tiden var man begynt å tenke på fornyelsen av høymesseliturgien. Jeg foreslo der en fast ordning som kunne tilpasses ulike kristne tradisjoner som karismatisk, lavkirkelig og høykirkelig. Slik ble det dessverre ikke.

Nå beholder Dnk sin stivkirkelige liturgi i motsetning til andre kirker som den kan sammenlignes med.

Studerer teologi i Stavanger - skuffet av bibelsyn

Den svenske kirken har EFS-menigheter med lavkirkelige gudstjenester. Den engelske kirken går langt i å oppmuntre til alternative menigheter med minimal liturgi. I den konservative Missouri-synoden i USA har gudstjenestene stort sett et høykirkelig preg. Men likevel godtar man «Contemporary worship» som karakteriseres av mye moderne lovsang. Men altså ikke i Norge.

Jo, forresten – unntak finnes, som for eksempel i Salhus 1. påskedag, og kanskje ellers også? Siden det er den enkelte biskop som bestemmer om eventuelle endringer i høymessen kan godtas, kan dette variere mellom bispedømmene.

Det må gå an å finne kompromisser. Der man ikke liker vekselsang mellom prest og menighet som i Gloria-leddet (Ære være Gud...), må presten kunne si eller synge også det som er beregnet for menigheten. Deretter vil det mange steder være naturlig med to, tre lovsanger. Vekslingen mellom L og M i dialogen før nattverden kan foregå mellom L og ML.

Ledd beregnet på barn med tale og sang kan plasseres før selv høymessen begynner så dette ikke fortrenger faste ledd i den. Kanskje vil noen som ikke har barn, ønske å slippe barneprat og derfor først komme når dette er over? Likevel vil de få med seg hele gudstjenesten.

Jeg utarbeidet i sin tid en høymesse-liturgi med en del ledd som var annerledes utformet enn de ordinære. Vi fikk biskopens tillatelse til å benytte den en gang i måneden. Slik må det vel kunne være også i Stavanger-området?

Ekteparet jeg snakket med, holder nok fortsatt kontakt med en av disse menighetene som ønsker en annen liturgi. Det blir spennende å høre fra dem hvordan liturgistriden utvikler seg. Jeg er redd den er ganske fastlåst.

Vil det da gå som de så for seg: Fremdeles få eller ingen under 60 år i kirken?