Strykninger i Confessio Augustana – åpent brev til bispemøtet

I Dagen for 13.8. og Vårt Land 20.8 hadde jeg innlegg om strykninger i kirkens bekjennelser, med utgangspunkt i forslaget fra Det Lutherske Verdensforbund (LVF) om å sløyfe «og Sønnen» i Den nikenske trosbekjennelsen.

Forslaget fra LVF har avstedkommet noe debatt; det siste jeg har registrert er at det omtales som naivt og absurd, i et innlegg av dosent Grande ved Høgskolen på Vestlandet i Vårt Land 5.9.

Mine forslag til strykninger gjelder Confessio Augustana, artikkel 9 og 17; de er bare blitt kommentert av Kristkyrkja på Stord, i Dagen.

I art 9 heter det: «Om dåpen lærer de [altså også Den norske kirke] at den er nødvendig til frelse …. De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp.» Her er mitt inntrykk at Den norske kirke ikke mener at dåpen er nødvendig til frelse, og mener at salighet kan oppnås uten dåp. Kristkyrkja skriver tilsvarende at troen er viktigere enn dåpen.

I art 17 heter det: «De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker … skal han fordømme til å pines uten ende.» Første ledd er fortrøstningsfullt; siste ledd bør man stryke. Så langt jeg har oppfattet situasjonen, diskuterer man hvorvidt alle vil få ‘evig liv og evige gleder’, eller om noen går (for) tapt.

Men jeg har ikke oppfattet at Den norske kirke gir Gud en rolle som universets sjefs-sadist, som skal pine de (for) tapte uten ende.

Å fremme forslag om slike strykninger kan sikkert oppfattes som naivt og absurd, for å låne Grandes formuleringer. Og jeg er innforstått med at et forslag fra meg ikke har helt samme tyngde som et forslag fra LVF.

Når jeg likevel fremmer det, er bakgrunnen følgende: Fra min studietid på 1970-tallet har jeg spart på en utgave av CA, oversatt og med innledning av professor Molland. Dette var en trykksak som neppe nådde flere enn noen studenter i teologi og kristendom, samt noen få spesielt interesserte

Nå er teksten tilgjengelig for alle med ett tastetrykk på www.kirken.no. Da bør kirken tenke gjennom om man virkelig ønsker å la dette dokumentet, som vil bli 500 år gammelt i 2030, fremstå som ett av sine viktigste dokumenter, helt uten endringer.

Kritikk av CA har vært fremmet sporadisk de siste årene. Det tyngste bidraget er antakelig fra tidligere generalsekretær i NMS, Kjetil Aano. Han skrev i et økumenisk perspektiv i VL for 27.3.2019: «Her gjentar vi i røynda alle fordømmingane av annleis truande som om ingenting har skjedd (sjå til dømes Confessio Augustana §§ 1, 2, 5, 9, for ikkje å snakka om 17!).»

Viktig i denne sammenhengen er at han også berører en mulig prosedyre for endringer. Fra generalforsamlingen i LVF i 2010 referer han: «Generalsekretæren i LVF ba på vegne av lutherske kyrkjer om tilgiving for harde og ukloke ord og fordømmingane som var blitt uttalt, og erklærte dei for døde og makteslause.»

Dette dreiet seg antakelig bare om alle fordømmelsene av annerledes troende, ikke om dåpen og evig pine. Men hendelsen tyder på at LVF ikke oppfatter CA som skrevet i stein – justeringer er mulige.

Jeg tviler på at biskopene mener at dåpen er ‘nødvendig til frelse’ og at noen skal ‘pines uten ende’.

Derfor foreslår jeg at bispemøtet påbegynner en revisjon av CA, som kanskje kan munne ut i et vedtak i LVF i 2030 – hvis det da ikke er tilstrekkelig med en erklæring fra generalsekretæren.

Skal det strykes i bekjennelser? Ta tak i det som står om dåpen