Surt hos söta bror
Svensk politikk minner for tiden mer om polsk riksdag enn om det trauste og nesten småkjedelige politiske andedammen vi har vent oss til hos vårt broderfolk i øst.
Sverige har i tiår etter tiår hatt noen av de mest stabile og forutsigbare politiske forholdene i Europa. Men det var før denne høstens turbulens for fullt slo inn over vårt naboland i øst. Ved valget i september gikk alle partier unntatt det innvandringsskeptiske Sverigedemokraterna tilbake. Sistnevnte parti ble Riksdagens tredje største.
Ingen av de politiske blokkene hadde flertall, men de rødgrønne gikk mindre tilbake enn de borgerlige og dannet derfor regjering. Onsdag ble det klart at denne regjeringen ledet av Stefan Löfven blir en av de mest kortlivede i nyere svensk historie. I mars er det klart for nyvalg i Sverige bare et halvt år etter at svenskene sist gikk til valgurnene.
Annonse
Regjeringskrisen har allerede gått over i et politisk svarteperspill der partiene konkurrerer om å gi hverandre skylden for det politiske kaoset de har havnet i. Etter vår mening ligger ansvaret for regjeringskrisen på statsminister Stefan Löfven. Han unnlot helt bevisst å skaffe et styringsdyktig flertall bak sin regjering.
Löfven nektet å i det hele tatt snakke med Sverigedemokraterna, til tross for at han var avhengig av deres stemmer for å få igjennom sin politikk, spesielt denne høstens statsbudsjett. I stedet gamblet han på at Sverigedemokratene ville unnlate å stemme sammen med de øvrige opposisjonspartiene på et annet budsjettalternativ enn det regjeringen la frem.
Löfven spilte høyt, men tapte. Og nå må han altså kaste kortene sine.
Hvis han hadde studert skjebnen til sin norske kollega på 80-tallet, Kåre Willoch, så kunne den svenske statsministeren ha lært hvor risikabelt det er å ikke ville snakke med et parti som man er avhengig av.
I 1986 ble Willochs regjering av Høyre, KrF og Senterpartiet felt fordi Fremskrittspartiet heller stemte sammen med opposisjonen i saken om økte bensinavgifter.
Når det gjelder Sverigedemokratene, så føler også vi et ubehag ved dette partiets opphav og forhistorie. Og vi er enig med dem som påpeker forskjellene mellom Sverigedemokratene og det norske Fremskrittspartiet.
Men når det gjelder mekanismene for å holde partier utenfor det gode politiske selskap, så finnes det åpenbare paralleller mellom det som Sverigedemokratene nå opplever og hvordan Fremskrittspartiet ble behandlet av de øvrige partiene for 20-30 år siden.
Likheter finnes også i den vegringen som lenge fantes i størstedelen av det politiske miljøet i Norge mot å diskutere problemene i innvandrings- og integreringspolitikken.
Annonse
I Norge er dette et tilbakelagt stadium. Men i Sverige insisterer det politiske etablissementet på å stemple nesten all debatt om disse spørsmålene som rasisme. Selv om landet tar imot ti ganger så mange innvandrere som Norge.
