Svakest er den som står alene

Vi har stått og står i en helt spesiell situasjon igjennom og etter dette valget, hvor en rekke saker som berører tilliten til våre fremste politikere, har blitt avdekket.

Hele fire statsråder i Støre-regjeringen er anklaget for mulig habilitetsbrudd; to har måttet gå. Flere av sakene gjelder aksjehandel som har reist spørsmål om økonomisk kriminalitet og innsidehandel. Bare at det stilles spørsmål om disse forholdene er svært alvorlig for demokratiet og tilliten til våre folkevalgte.

Rett før helgen ble det kjent at tidligere statsminister Erna Solbergs ektemann Sindre Finnes har handlet store mengder enkeltaksjer i perioden hvor Solberg var statsminister.

Saken er spesiell fordi den prinsipielt ligner på avdekkingen av at utenriksminister Anniken Huitfeldt sin mann også har handlet aksjer på en måte som skaper tvil om habiliteten.

Dag Inge Ulstein snakker ut om hvorvidt statsråder i KrF har handlet med aksjer

Disse to sakene har det til felles at ektefellene påstår at de ikke kjente til omfanget av mennenes aksjekjøp. Dette har ført til en offentlig debatt om politikeres plikt til å skaffe seg informasjon om nærståendes aktiviteter.

På den ene siden kan det argumenteres med at det man ikke vet, kan man heller ikke ta ansvar for. Men så enkelt er det ikke. Som politiker har man i kraft av sin posisjon en sterkt utvidet plikt til å stille spørsmål og kreve svar for hvordan omgivelsene skjøtter sine plikter.

På jobb heter det at statsråden må ta ansvar for alt som skjer i departementet; det har mange toppolitikere smertelig erfart. De to nevnte habilitetssakene viser at det som gjelder på jobb også i noen saker gjelder hjemme.

Jeg kjenner følelsen av urettferdighet på kroppen når jeg ser pressekonferansene med Huitfeldt og Solberg. Jeg har en klar følelse av at dette er politikere med integritet som ønsker å holde sin sti ren.

Jeg har derfor tross alt større sympati med dem enn om politikere som med viten og vilje bryter regler som er helt elementært for en politiker.

Borten Moes egne aksjehandler i selskaper som han selv kan påvirke fremtiden til, fremstår helt uforståelig. Det samme gjør Trettebergstuens utnevnelse av venner til stillinger etter å ha blitt advart.

Å potensielt berike seg selv eller mennesker som står en nær med makt, penger eller ære, er handlinger som viser at de klassiske politiske «dødssyndene» fremdeles innebærer en fristelse for alle med makt.

Forklarer skandaler med kristnes dyrking av kjendiser

Det er derfor helt avgjørende at pressen ivaretar sin rolle med å avdekke maktmisbruk uansett hvor ubehagelig det er for de involverte.

De siste månedene har jeg tenkt mye på hvordan vi kan bygge en buffer mot at maktmisbruk skjer. Spesielt har jeg vært rystet av de mange skandalene i kristne sammenhenger de siste årene. Det ser ikke ut til at noen går fri.

Overgrepsskandalene i Den katolske kirke, beskyldninger om økonomisk mislighold i megakirken Hillsong og anklager mot pastor Bill Hybels om seksuell trakassering.

Forskjellige saker alle sammen, som man skal være varsom med å sammenligne mot hverandre eller politiske habilitetssaker.

Men de aktualiserer spørsmål som gjelder alle ledere (og for så vidt alle mennesker) gjennom alle tider: Hvordan unngår vi at maktmisbruk skjer? Det starter i hvert fall med en erkjennelse av at vi alle er i faresonen. Vi har alle handlet egennyttig, og vi vil gjøre det i fremtiden. Jo mer makt vi har, jo større er sjansen for overtramp.

Men er denne erkjennelsen nok? Er det tilstrekkelig å jobbe med seg selv? Vil alle verdens mentorprogrammer kunne hindre oss i å tråkke feil?

Solberg: Jeg har vært inhabil i saker jeg har behandlet da jeg var statsminister

Da jeg luftet disse hjertesukkene for en god venn og erfaren leder forleden, svarte han: Nei, det er ikke nok. Ingen av oss kan klare den kampen alene. Vi er helt nødt til å ha mennesker rundt oss som følger med, korrigerer og setter foten ned.

Politikerne må finne ut hva slags lover og retningslinjer som må komme i kjølvannet av skandalesommeren. Men kanskje er heller ikke det nok.

Til syvende og sist er den sterkest som ikke står alene, men har noen som kan se en i kortene. Om man er kirkeleder, toppleder i næringslivet eller minister.