Svar til Jordell: Man skal verken undervurdere Gideons 300 eller de 460 frimodige

Jeg vil takke Jordell for svar, og han har helt rett i at jeg ikke analyserte hans hovedsaker, men hang meg opp i hans innledning der ordet «puslete» sagt om de 460 medlemmene i Frimodig kirke trigget. Det fordi vi har en stor Gud som gjennom historien har vist suverenitet i forhold til de mange. Derfor referansen til Gideon og hans 300 kombattanter. 460 frimodige skal man altså ikke kimse av, var mitt poeng.

Det er vel ikke første gang en avisdebatt blir født ved at man leser noe man reagerer på, tar tak i akkurat det, og lar resten fare. Som regel har man også noe på hjerte som skal fram. Som i mitt tilfelle startet med Jordells antakelse at Gilje nok «innser at det blir litt puslete med bare 460 for dette store formålet» (det å holde liv i Dnk), og som endte med et hjertelig ønske om Bønnelista og Frimodig kirkes forening.

Gilje innser sikkert at Frimodig kirkes 460 ikke er en øy, lik Gideons 300 ikke var det. Men det var med disse Gud startet forsvarskrigen mot midianittene. Siden ble «israelittene av Naftali, Asjer og hele Manasse» og Efraim (Dom 7,23–24) involvert i slaget. Slik sett trengs det mange kamplystne konservative delaktige, også fra frikirker og organisasjonene.

Jordell anser det nytteløst å prøve «overbevise Johnson om at hans referanse til Gideon nok kan ha betydning for norsk forsvarspolitikk, men neppe for den del av kirkepolitikken som dreier seg om valg. Ved valg er også Vårherre avhengig av ‘mengden folk’.»

Det siste er selvsagt rett. For å starte et nytt parti trengs 5.000, også et kristent sådant, og for å ikke dette under sperregrensen trengs mange flere. Et stort antall er ikke noen hindring for å lykkes, heller ikke på kristne arenaer. Men at Gud ofte bruker et lite antall brennende gideonitter i førstelinja for å fremme sin sak, er en bibelsk kjensgjerning, og var mitt hovedanliggende.

Angående norsk forsvar tror jeg det skulle bli ganske lystig i forsvarsstaben om Gideons fakler, krukker og horn som de blåste i ble introdusert som kampstrategi. Men mot siste tiders mediestormer kunne nok Eirik Kristoffersen & co trengt litt mer av det slaget.

At der er nytteløst, er nok riktig, men ut fra et annet perspektiv; at vi som lever i Den nye pakt, leser GT gjennom evangeliebriller, slik Paulus viser oss i Ef 6,11–12, at «vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot … ondskapens åndehær i himmelrommet». GTs kamper er trosstyrkende, og Guds manøver med Gideons 300 er forbilledlig.

Jordells reaksjon på «mannjevning på troens område» tolker jeg som at min artikkel (og kanskje hans nødvendige svar?) nok ikke hadde livets rett, og redaktør Gilje fikk tyn for å ha satt det på trykk.

Dagens egne statutter tilbakeviser. Statutt D sier at Dagen skal «gi rom for sømmelig og saklig diskusjon om kristelige og sosiale spørsmål. De åpne debattspaltene har vært et adelsmerke i Dagen». Så nevnes «Sømmelighet og saklighet» igjen, og «Ut over det har vi stort rom for at ulike meninger kan få bryne seg mot hverandre i spaltene».

Jeg mener Giljes «De som skal holde liv i Den norske kirke» var en god tittel, men ingen kan få sagt alt i en overskrift som ofte er ment for å skape interesse for selve artikkelen.

Bønnelista burde jo da også vært nevnt. For det foregår en kamp i Dnk, en forsvarskamp for å fastholde en sunn bibelsk forståelse og innretting etter Guds ord på etikkens område. Og det er en kamp, ikke mot kjøtt og blod, som i gamle Israel eller dagens Ukraina, men mot den åndsstrømning som Åpen folkekirkes teologi og demagogi er en del av. Det er der kampen om kirken står.

Skal du holde liv i noen, må de få sunn mat. I kirken betyr det ikke syndenes tillatelse, men syndenes tilgivelse når syndene er bekjent.